Pernille i Michigan

Pernille i Michigan

0 1575
Studere i USA
Ikke bare får man interessante opplevelser og unik kunnskap om en annen kultur, men man får også venner for livet ved å studere i utlandet.

Pernille Viddal tar skoleåret 2014/2015 med YFU i Michigan, USA. Her har hun fått en stor vertsfamilie med fem vertsssøsken og to vertsforeldre. Denne staten har dype røtter til Europa. Helt siden 1701 har europeere vært dominerende i Michigan. Første franske bosettere, så britiske kolonister før de til slutt trakk seg helt ut etter uavhenighetskrigen i 1847. Her, midt i den amerikanske midtvesten bor Pernille fra Norge. Vi har snakket med henne om studiene i Michigan og livet som utvekslingsstudent i USA.

Skeptisk til EF og Explorius

Utenlandsstudier
Samles en gjeng ungdommer i USA, er sjansen stor for at det vil bli tent et bål i løpet av kvelden.

- Pernille – hvor startet drømmen om å studere i utlandet?
Jeg har alltid hatt i bakhodet at jeg ville studere i utlandet siden jeg var ganske så liten! Husker jeg brukte å lese EF og Explorius sine reklamer, og reklameblad som fulgte med «Topp!» og hver gang tenkte jeg at jeg ville være med på dette. Så var jeg av og på utveksling i 10. klasse. En av grunnene til jeg valgte å studere i utlandet var fordi jeg rett og slett vil ut og oppleve verden. Jeg bor i en relativ liten bygd, og man blir fort lei av de samme gatene, butikkene og rutinene dag inn og dag ut. Dessuten hadde jeg også fulgt med på endel utvekslingsblogger og slikt gjennom årene, og synes det virket utrolig spennende! En annen grunn er også det at jeg får trent engelsken min, og lært mer om andre kulturer, noe som kan komme godt med i jobbsammenheng senere i livet!

- Veldig sant. Det er mange fordeler med å studere i utlandet. Men hvordan gikk du frem for å organisere året? Det er jo en del som skal på plass før man kan sette seg på flyet for avreise.
Hehe, er egentlig ganske heldig at jeg i det hele tatt er på utveksling, fordi jeg tenkte ikke noe spesielt på det gjennom hele mitt første år på videregående, for jeg plutselig fikk høre at en jente i parallellklassen skulle til Australia på utveksling. Da kom jeg på tankene igjen, og brukte hele dagen på å søke opp alt og ingenting om utveksling. Da jeg dro hjem samme dag, nevnte jeg dette for min mor. Hun har heldigvis alltid vert veldig støttende når det kommer til det å oppleve ting, så hun var veldig positiv. Men hele poenget med dette er at jeg fant ut at jeg ville på utveksling, bare ti dager før de fleste utvekslingsbyråenes frist gikk ut (altså 1.mars). Jeg hadde allerede satt meg opp en mening om forskjellige utvekslingsbyråer, og EF og Explorius var ikke noen av byråene jeg ville reise via, på grunn av jeg hadde hørt litt for mange skrekkhistorier, og fordi fristen så og si var ute. Jeg snakket også litt med et par bekjente som har vert på utveksling før meg, men sett bort i fra det så gikk jeg frem på egenhånd.

Valgte utveksling med YFU

- Hva gjorde at du akkurat valgte YFU?
Før jeg fant ut hvilket utvekslingbyrå jeg ville reise med, leste jeg mye om mange forskjellige byråer. Jeg så på pris, omtale, og hvordan andre elever tidligere har hatt det med dette byrået. Jeg sendte inn diverse mailer til de forskjellige utvekslingsbyråene. Noen av dem brukte flere dager, og et byrå faktisk to uker på å svare meg. YFU svarte samme dag, og vi chattet frem og tilbake, noe som var veldig greit for meg, siden jeg var småstressa med tanke på søknadsfristen! EF og Explorius fristet ikke veldig for meg, med tanke på alt jeg hadde hørt om dem tidligere, og at folk jeg hadde snakket med sa at oppfølgingen var relativt lav. Etter litt så falt jeg rett og slett bare mer og mer for Youth for Understanding. Noe annet som også fikk meg til å like YFU, var at jeg fant absolutt ingen negativ omtale med dem, og de jeg hadde snakket med tidligere var veldig fornøyd. Selv om prisen til USA var litt høyere en i andre byrå, fikk jeg samtidig mye mer i tillegg i prisen en hva jeg gjordemed andre byråer. Til slutt vil jeg også tilføye at det at YFU består 90% av frivillig arbeid, gjorde at det fristet enda mer. Da viste jeg at de som jobbet innen YFU gjorde dette for de ville det beste for meg og det at min kommende vertsfamilie valgte meg pga at de faktisk ville ha meg der, bli kjent med meg og vise meg deres kultur, isteden for å bare gjøre det for pengene. Jeg fikk rett og slett bare et gjennomgående veldig godt inntrykk av dette byrået!

- EF har mange kunnet fortelle mye om her hos oss også. Hvordan kom du frem til at YFU var det rette byrået for deg? Tilfeldigheter, eller var de med i vurderingen hele veien?
Jeg kom over YFU, via en venninne av meg. Hun var allerede så og si klar til å dra, og manglet bare familie. Uheldigvis trakk hun seg. Etter litt research fant jeg ut at YFU faktisk hadde utsatt fristen sin til 15.mars, og hadde akkurat fått tildelt 20 nye plasser til USA. Så jeg måtte jo bare ta sjangsen.

- Hva skjedde så?
Etter en liten prat med mor og far, så sa de faktisk JA til at jeg skulle få dra, og jeg var overlykkelig! Så valget mitt av utveksling var igrunn både planlagt og på sparket i en og samme tid, haha. Etter mor og far sa ja til at jeg kunne dra på utveksling, startet vi i bunn og grunn bare med å lese oss frem på byrået, sjekke priser, hva vi måtte gjøre for å delta osv. Etter vi følte vi hadde en viss kontroll på hva kravene var, sendte vi inn en søknad til YFU om at vi ønsket å delta, dagen etterpå ble vi kontaktet og fikk beskjed om å sende inn visse dokumenter, som for eksempel karakterene mine. Etter dette ble jeg satt opp til intervju med en av YFU sine frivillige. Siden jeg bodde et stykke borte fra folk, foregikk intervjuet med en veldig hyggelig 20-21 år gammel dame, som tidligere har vært utvekslingselev selv, og heldigvis ble jeg godkjent! Etter dette var det mye papirarbeid som lå og ventet! YFU ville vite karakterer, diverse fra arbeidet til mor og far, de ville ha skriv fra meg, familie/bekjent, og lærer, og en god del andre papirer fra leger og slikt. Så var det bare å gå gjennom flere vaksiner, legeundersøkelser, skriv fra foreldre, lærere, venner og utallige underskrifter. Etter alt dette var gjennomført var det igrunn bare å vente. Gjennom ventetiden hadde jeg selvfølgelig noen spørsmål her og der, og YFU svarte alltid om ikke på samme dag, så en eller to dager senere. Så var det bare å vente, og planlegge pakking, lure på hvor jeg havnet i verden, og gruglede seg.

Traff vertsfamilien på Skype

Studere i utlandet
Pernille bestemte seg tidlig for å studere i utlandet, og brukte mye tid på å gå gjennom de ulike alternativene før hun kom over YFU sitt utvekslingsopplegg.

- Gjorde du noen forberedelser i forkant av avreise? Tilbydde YFU noe hjelp i denne perioden?
I starten av sommerferien var det også duket for YFU-møte for de som skulle på utveksling. De har forskjellige møter over alt i hele landet, og det foregår over en hel helg. Jeg dro til Bergen, og fikk tildelt mye informasjon, og gjorde forskjellige øvelser for å forberede oss til utvekslingsåret som ventet. Jeg gjorde igrunn ikke så veldig mye for å forberede meg. Jeg prøvde bare å nyte de siste månedene mine i Norge på best mulig måte! Heldigvis tilbyr YFU 3-4 kurs gjennom hele utvekslingsåret. En før utvekslingen startet, et rett etter du kommer dit, en midtårsamling og en samling når du kommer hjem. Samlingen min før jeg dro har jeg allerede sagt litt om, men som sagt så dro jeg til Bergen i starten av sommerferien. Her skulle jeg og en god del andre utvekslingselever tilbringe helgen. Denne samlingen bestod kun av frivillige, og en god del av dem var ungdommer som var utvekslingselever året, eller et par år tidligere. Vi snakket mye om forventninger, forandringer, tilpassing og ting som dette, vi hadde endel leker for å forberede oss og vi hadde sinnsykt god mat! Haha! Var igrunn en utrolig artig helg, hvor jeg ble kjent med mange hyggelige mennesker, gleder meg allerede til å møte alle sammen igjen, og til neste samling! Siden engelsk er et språk vi har siden ganske tidlig i skolen, så øvde jeg ikke mye på det annet en når jeg Skype’t eller skrev med vertsfamilien min, hehe, så det ble tatt litt på sparket!

- Hvordan var det å skulle ta farvel?
Å ta farvel var vanskelig, men heldigvis hadde jeg hatt noen fantastiske siste uker med vennene mine, så det gjorde det litt enklere. Men tanken på at jeg skulle dra ut i verden helt alene uten venner eller familie, og faktisk være borte i et helt år var en skremmende, men samtidig veldig spennende tanke! Ble litt tårer her og der, og mange tanker delt før jeg dro. Jeg hadde avskjedsfest med både venner og familie, og jeg følte jeg fikk sagt hade på en ordentlig måte. Det verste var nok å faktisk si farvel til mamma når jeg sto på flyplassen og måtte gå mot innsjekkingen.

- Hvordan var reisen til USA?
Reisen var ganske lang for min del. Vi møtte på Gardemoen klokken fire på morgenen, og var på flyet litt over seks, vi reiste som en samlet gruppe på rundt 35 personer, også fløy vi til Munchen, Tyskland, ventet der i to timer, og fløy så i ni timer til Chicago!! Vi var det litt over klokken to på dagen, lokal tid. Her ble alle sammen fløyet i forskjellige retninger alt etter hvor i landet de skulle. Noen måtte sove over, og noen ble plukket opp der. Den lille gruppen «min», på rundt seks personer som skulle reise sammen til Detroit, viste at vi måtte vente rundt fire timer i Chicago. Flyet vårt skulle egentlig lette mot Detroit klokken seks eller syv, men pga en storm en eller annen plass i landet, endte vi opp med å lette fra Chicago i 11.30 tiden samme kveld.

Rar følelse å lande

- Ja, da var det vel ekstra spennende å lande?
Det å lande var en ganske rar følelse. Jeg følte igrunn ingenting, ingen glede, angst. Ingenting. Men i ny og ne fikk jeg en storm av sommerfugler i magen, av glede og gruings. Da jeg landet i Detroit var jeg ganske trøtt og sliten, men utrolig spent og klar for å møte vertsfamilien min! Heldigvis hadde jeg snakket og Skype’t med dem mye før jeg dro, så jeg var begynt å føle meg trygg på dem. Det tok ikke lang tid før jeg følte meg hjemme hos dem. Etter en liten uke følte jeg at jeg hørte hjemme hos dem. Vi er heldigvis veldig like, og liker mye av de samme tingene.

- Hvordan var den første tiden i USA?
Etter en uke med den nye familien, var det første skoledag. Jeg har aldri måttet bytte skole, og skape totalt nye vennskap helt på egenhånd før, så dette var virkelig noe nytt! Heldigvis har jeg en vertsøster som er like gammel som meg, så jeg ble introdusert til hennes venner, og vi går kjempegodt over ens! Tross i at jeg hadde vertsøsteren min, så hadde vi ingen felles klasser. Den første perioden var det mye forvirring, og ensomhet inni bildet, og ja, det er faktisk veldig vanskelig å åpne opp skoleskapet de første dagene/uken. Jeg følte meg veldig alene, og sendt litt for mange tanker hjem og endte opp med en liten periode med hjemmelengsel. Dette var jo igrunn kun på skolen. Forstå meg rett, folk var veldig imøtekommende! Det er noe jeg har lær om amerikanere, de er overraskende hyggelige. Men jeg hadde jo ingen venner enda. Jeg gikk fra en liten videregående på rundt 200 elever, til en skole på nesten 1300+ elever, så det var et stort skritt. Grunnen til at jeg følte meg så alene tror jeg er rett og slett er fordi jeg tror jeg hadde for høye forventninger til det å få venner på en nytt sted. Men litt etter litt ble alt bedre. Jeg klarte å låse opp skapet mitt uten problem, lærte meg hvor klasserommene var, hvordan alt funket, møtte nye personer og dannet nye bekjentskaper. Nå har det gått fire uker siden jeg startet på skolen, og det er først nå jeg føler at jeg passer inn på over alt. Jeg har begynt å få venner, rukket å kommet mer inn i rutiner og i det å snakke engelsk. Jeg klarer å uttrykke meg bedre og har rukket å melde meg opp på forskjellige aktiviteter og klubber.

- Hva er best og hva er verst så langt?
Det med hva som er verst og best med alt dette er igrunn litt vanskelig å svare på, for alt er både bra og dårlig. Det er kipt å savne familie for eksempel, men vertsfamilien jeg har her har vert så inkluderende og jeg føler at jeg er en del av familien. Maten her er utrolig god, men samtidig er jeg lei av søppelmat, og savner norsk grovbrød. Men jeg tror det vanskeligste måtte være det å endre alt av vaner og rutiner, og det å la familie og venner bli igjen hjemme. Det å gå fra norsk undervisning til engelsk har også vert en liten utfordring, men den verste en nok matteundervisningen, siden alt er veldig forskjellig fra hjemme Men sett bort i fra det så har jeg ikke hatt store vanskeligheter, heldigvis! Det beste med alt dette må være at jeg har lært meg selv å sette pris på hva jeg har hjemme, og på hva jeg får oppleve. Bagels, pop-tarts og S’mores er også noe av det beste med utvekslingen så langt, haha. Ja og det at med en gang folk hører «utveksling» lyser de opp og viser interesse. Det er veldig gøy å se. Men skal jeg begynne å ramse opp alt det beste kommer nok listen til å bli veldig lang. Er nesten alt for mye positivt og bra her borte!

Veldig imøtekommende amerikanere

Utveksling
Det beste for mange, og det verste for noen, med å reise på utveksling er å få en vertsfamilie. Man må være forberedt på å tilpasse seg sin nye vertsfamilie, men samtidig også tørre å kommunisere behov og ønsker. Det er en fin balanse som er ganske utfordrende å finne om ikke kjemien er god.

- Har du opplevd noe kultursjokk eller sto ting til som forventet?
Heldigvis har jeg heller ikke hatt problemer med kultursjokk (enda vertfall), men har vært mye som har gitt meg en «aha»-opplevelse her borte. Jeg hadde forventninger, men bare til standarden, som familie og venner. Det at Amerikanerne er så imøtekommende har overrasket meg positivt, og så langt har jeg faktisk ikke sett veldig mange «amerikansk overvektige» personer! Det meste svarte eller var bedre en forventningene, vertfall så langt!

Hva er de største forskjellene i “ungdomskulturen” mellom Norge og USA?
Den største ungdomskulturen er nok det at alle er mer seg selv. Slik jeg har opplevd på min skole så kan du rett og slett være deg selv, de bryr seg ikke om hvordan du går kledd eller hvordan du er. Jeg liker ungdommen her igrunn veldig godt, og de er veldig imøtekommende. Vertfall de fleste av deM!

- Hvordan er fagene på skolen? Holder de et høyt faglig nivå, eller synes du at surfer gjennom det?
Fagene på skolen er relativ greie, og jeg klarer å få med meg alt. Matte er det faget jeg vi si er vanskeligst, selv om jeg bare har Algebra 2. Det går gjennom stoffet veldig fort her, og det er mange ord jeg ikke helt forstår med en gang. Det er også veldig mye lekser her en hva jeg er vandt med, og jeg må som regel sitte 1-2 timer hver dag for å rekke over alt. Er veldig slitsomt i lengden med tanke på at jeg bor en time unna skolen, og har hobbyer, lekser, og prøver å komme over alt. Men alt er jo vanesak så det blir nok lettere etterhvert. Ellers er ikke fagene så veldig vanskelige, og lik slik vi har dem i Norge om ikke lettere.

- Hva opplever du som de største gevinstene ved å studere i USA kontra Norge?
Jeg tenker det at å studerer i USA generelt bare er fantastisk. Ja, det er kipt å la venner og familie bli igjen hjemme. Men du har et år i USA, og muligens resten av livet hjemme. Du går ikke glipp av stort annet en hva du allerede har opplevd før, om du blir igjen hjemme. Drar man på utveksling får man oppleve så mye mer, og man lærer seg selv å kjenne mye bedre. Jeg føler definitivt at jeg lærer utrolig mye mer en bare å sitte på skolebenken hjemme i Norge. Jeg har lært meg selv å kjenne mye bedre bare på de få ukene jeg har vert her. Jeg er tryggere på meg selv og mine egne beslutninger, jeg har blitt mer imøtekommende og utadvent. Jeg tørr å starte samtaler med personer jeg står ved siden av i køen, eller som sitter på nabobordet mitt i lunsjen. Så ja, jeg føler at man får mye mye mer ut av dette en å bare sitte på skolebenken i Norge.

Prøv å smil, og vær høflig og blid

- Gjorde du noe spesielt for å komme godt overens med vertsfamilien i begynnelsen?
Jeg prøvde igrunn bare alltid å være smilende, høflig og blid. Jeg gjorde oppgave jeg fikk tildelt så godt som mulig, og ellers så prøvde jeg igrunn bare å være “den perfekte utvekslingselev”, haha jeg var igrunn ganske redd for at de ikke skulle like meg, og at jeg ikke var som de hadde forventet. Men de tok meg inn kjempegodt, og det tok ikke så veldig lang tid før jeg følte meg mer avslappet og hjemme.

- Hva vet amerikanernene om Norge?
Amerikanerne vet relativt lite om andre land en sitt eget, ivertfall som jeg har fått erfart! Jeg har det litt artig med at jeg lurer folk til å tro at vi har isbjørner som kjæledyr, og fortsatt har bygder hvor det bor vikinger. De går fem på hver gang, og det er alltid like artig. Bruker som regel å avsløre hemmeligheten etter et par dager da. Jeg har fått endel dumme spørsmål ja. Jeg forklarte en jente at jeg bodde i en dal, med fjell på begge sider, og da spurte hun om jeg bodde i en hule. En annen gutt lurte på om vi skrev med hieroglyfer, eller slik vikingene skrev. Ellers er det jo de standard “er det kaldt der?” og sånn.

- Hva er det beste med å bo i Michigan?
Det beste med å bo i Michigan? Hmm, jeg vet ikke helt enda. Vi har ikke rukket å gjort så mye, siden vi er en relativt stor familie, og vi bor så langt unna skolen osv som vi gjør. Men nå når det roer seg litt så kommer vertsfamilien min til å vise meg mye. Men så langt så vil jeg si at det beste med å bo i Michigan er naturen og hvor hyggelige alle sammen er! Så langt har jeg fått et veldig godt inntrykk av menneskene i Michigan, og parkene her er jo bare helt nydelige! Ja og alle de forskjellige klesbutikkene her er også veldig fine, hehe.

Gå utenfor din eget komfortsone

Utveksling til USA
Pernille vurderte både Explorius og EF før valget falt ned på YFU. Pernille fremhever særlig at dette er en frivillig organisasjon, og mye av arbeidet gjøres av frivillige og ikke ansatte.

- Har du noen tips til hvordan man kommer lettere inn i det sosiale på skolen?
Så langt så har jeg lært at selv om noe er litt utenfor din komfortsone, eller noe virker litt skummelt. Bare gjør det. 30 sekunder av mot kan forandre hele utvekslingsåret ditt. Vær åpen for å snakke med andre personer, og alltid prøv å være hyggelig. Det er skummelt å begynne å snakke med folk du ikke kjenner, men som regel er alle veldig hyggelig mot utvekslingseleven, og hei, du kommer jo tross alt ikke til å angre uansett? Si ja til alt du blir tilbydd på, vertfall i starten. Selv om du er trøtt og sliten etter skolen, bli med vennene dine på kino selv om det ikke frister. Du kommer til å huske den gangen du dro på kino selv om du var trøtt, og ikke de gangene du sa nei fordi du dro hjem å sov istedet. Utvekslingen er jo om å skape nye vennskap! Ellers vil jeg bare tipse om at en må ha det gøy! Prøv å være positiv og gjør det beste ut av en hver situasjon!

- Hva kan utvekslingsstudenter glede seg ekstra til?
Du burde glede deg til å bli kjent med familien din på godt og vondt, gled deg til alt de kommer til å ta deg med på og som du får oppleve. Er så utrolig mye å glede seg til, for det er en utrolig opplevelse. Jeg selv gledet meg veldig til å føle meg som en del av familien, og bli kjente med alle tanter og onkler også. Det å ha småsøsken gledet jeg meg veldig til, siden jeg er den yngste av fire meg selv. Jeg endte faktisk opp med vertsmor og vertsfar, 4 yngre vertsbrødre på 4, 7, 10 og 14, og en vertsøster som er like gammel som meg, så jeg har nok å henge fingrene i!

- Hva vil du si til de som tenker på å studere i utlandet men er usikker på om det er noe for dem?
Gjør det! Ikke tenk for mye, bare dra! Tenke kan du gjøre når du kommer hjem igjen med utallige nye inntrykk og opplevelser. Om man ikke har problemer med å være åpen for nye ting, er dette virkelig noe jeg anbefaler for alle sammen. Det er ikke så mye en trenger å være bevist på, annet at du kommer til å føle hjemmelengsel, enten det er litt eller mye. Men det er ok, for det er fint å føle på savnet, men ikke la det ta over hele utvekslingen din. Gjør ting som holder deg opptatt, og ta initiativet til å skape nye vennskap selv om det er skummelt, du kommer ikke til å angre! En annen ting som jeg faktisk ikke tenkte på før etter YFU-orienteringen min er at, ja du må gå gjennom store forandringer, nye rutiner og sånt, men det må vertsfamilien din også. Husk at de er like nervøs og spent på det nye familiemedlemmet som skal bo med de et helt år, som du er for å dra over dit.

Tusen takk til Pernille for å stille opp til dette intervjuet. Har du lyst å lese mer om Pernilles liv og studier i USA, og utveksling med YFU, kan du klikke deg inn på Pernille sin blogg som du finner på http://pernillesv.blogg.no/ Om du har lyst å lese intervjuer med andre som studerer i USA, kan du klikke her.

Jeg heter Daniel og er 23 år. For øyeblikket studerer jeg økonomi i England, noe jeg trives godt med og kan anbefale varmt. I min vennekrets er det flere som studerer i utlandet, og det var etter å ha snakket om hvor vanskelig det er å finne gode praktiske tips og råd fra utenlandsstudenter, at jeg startet dette nettstedet.

LIGNENDE ARTIKLER

0 1598

0 3137

INGEN KOMMENTARER

Legg igjen et svar

Current ye@r *