Marius i Iowa

Marius i Iowa

0 2727
Amerikansk fotball er ikke det samme som europeisk. Og mens amerikanerne omtaler sin versjon som "football", omtaler de den europeiske som "soccer". En evig kilde til språklig forvirring.
Amerikansk fotball er ikke det samme som europeisk. Og mens amerikanerne omtaler sin versjon som "football", omtaler de den europeiske som "soccer". En evig kilde til språklig forvirring.
Amerikansk fotball er ikke det samme som europeisk. Og mens amerikanerne omtaler sin versjon som “football”, omtaler de den europeiske som “soccer”. En evig kilde til språklig forvirring.

Iowa er en av statene i Midtvesten i USA, og grenser til Minnesota i nord, Wisconsin i nordøst, Illinois i øst, Missouri i sør og til Nebraska og Sør-Dakota i vest. Staten har rundt 3 millioner innbyggere, og en av disse er Marius Aune. Han bor i byen Decorah som ligger nordøst i staten. Vi har tatt en prat med Marius om livet og studiene i USA.

- Foruten at det er en noekkelstat i presidentvalgkampene i USA, vet jeg helt ærlig ikke så mye om staten. Kan du introdusere den kort? Hva er det unike med denne staten?
Det unike med Iowa er hovedsaklig alle maisåkrene de har her. Det er vakkert landskap, men nokså flatt. Det forskjellige, det første jeg la merke til da jeg kom hit, var hvor varmt det blir om sommeren. Opptil 45 grader de første fotballtreningene. Det er også veldig kaldt her om vinteren, men vet ikke om det er så forskjellig fra Norge.

Sport er en viktig sosial arena generelt, og kanskje i USA spesielt. Gjennom deltakelse på et lag vil du raskt få en vennekrets på ditt nye hjemsted.
Sport er en viktig sosial arena generelt, og kanskje i USA spesielt. Gjennom deltakelse på et lag vil du raskt få en vennekrets på ditt nye hjemsted.

- Hvorfor hadde du lyst til å studere i utlandet? Hva fristet?
Grunnen til at jeg valgte å studere i utlandet var først og fremst fordi jeg ønsket å oppleve noe som var helt nytt, annerledes enn Asker, og Norge generelt. Jeg hadde hørt mye godt om utveksling, både fra venner som har gjort det samme før meg, i tillegg til blogger og artikler på nettet. Det var et møte på min videregående skole en dag, og med tanke på at jeg var nysgjerrig deltok jeg. Samme dag dro jeg hjem og bekjente både mamma og pappa hva jeg ville. Pappa var positiv til det med en gang, men det tok litt mer tid for mamma. Jeg visste fra starten av at det var til USA jeg ville, fordi året før hadde jeg dratt til Alabama alene i en uke for å delta på noe kalt Honeywell Leadership Challenge Academy. Jeg vokste mye på bare den uken, så et helt år «alene» i USA ville bli en enorm forandring for meg, og det til det positive.

- Hvordan gikk du frem etterpå for å finne ut mer informasjon om alternativene?
Jeg snakket med rådgiveren min på skolen og spurte henne om hun hadde noen gode tips om hvilket selskap jeg burde velge. Hun anbefalte særlig to: Speak og AFS. Jeg har også venner som valgte å reise med Speak, og de var kjempefornoeyde. Jeg leste om alle de forskjellige selskapene, og de fleste som hadde reist med Speak opplevde det som en veldig positiv opplevelse. Jeg valgte Speak, og jeg meldte meg på utvekslingsprogrammet over internett og fikk senere haugevis med papirer som måtte fylles ut. noe jeg advarer alle mot er å hoppe inn i en konklusjon uten å veie alle alternativene opp mot hverandre for å se hva som passer best for deg. Jeg vet om noen som bor her i USA nå som har valgt veldig feil, og de har det ikke bra.

– Er amerikansk skole forskjellig fra norsk på noen områder?
Jeg synes amerikansk high school er mye morsommere enn norsk videregående. Det er konkurranse mellom alle skolene når det kommer til sport. Det spilles amerikansk fotball, vanlig fotball, volleyball, wrestling, golf, løping, ja, you name it. Og alt i forbindelse med skolen, ingen klubber ved siden av. Jeg føler at det er ganske likt som enkelte filmer, med forskjellige gjenger. De “kule” fotballspillerne, jentegjenger, og, ikke for å fornaerme noen, men nerdene.

- Er det mange utvekslingselever på din skole?
På min skole er det fire utvekslingselever. I tillegg til meg er det en fra Columbia og to fra Tyskland. Jeg vet bare om to andre nordmenn i Iowa. Jeg synes det er en fordel å ikke vaere mer enn fire. Når man er faerre blir man liksom litt mer interessant, og det blir lettere å få venner.

- Gjorde du noen forberedelser før du reiste? Du hadde jo vært i USA alene allerede, så du visste vel kanskje litt mer hva du gikk til enn gjennomsnittet, men har du noen tips til de som ikke har din bakgrunn?
Jeg leste hovedsakelig om folk som hadde vært i USA allerede. Men jeg visste enda ikke hvor jeg kom til å ende opp. Så tidlig som i januar fikk jeg en telefon fra Speak, og damen i den andre enden sa «Jeg kan med glede fortelle deg at du er den første i Norge som har fått tildelt vertsfamilie.» Jeg hoppet nærmest av glede, frem til hun sa hvor jeg fikk tilbud om å dra. Decorah, Iowa. Jeg ante ikke hvor dette var. Iowa, det måtte jo bare være bønder og maisåkre. Sånn er det med stereotypene som jeg vil tro møter alle som får tildelt en familie. Man begynner å se for seg at man kommer til å bo på en farm med masse griser om man ikke kommer til New York, California eller Miami. Sånn er det slettes ikke. Jeg fikk vite at familien jeg skulle bo hos består av mor, far og en bror på 16. De har tre katter og bor i et relativt stort hus midt i Decorah. Fem minutter å gå til skolen og to minutter til hovedgaten. Folk må ikke la seg skremme av stedet de skal til, siden jeg har det bedre her enn jeg noen gang kunne tro jeg kunne ha det. Jeg begynte å snakke med en jente fra Bergen som hadde vært her året før, og hun hadde ikke noe vondt å si om Decorah i det hele tatt. Hun var kjempefornoeyd med oppholdet, og sa at hun ikke kunne tro at hun kunne kommet til et bedre sted. Jeg var allerede en 6-elev i engelsk, så språket mitt måtte jeg ikke øve så mye på. Speak arrangerte et møte for elevene og deres foresatte hvor de gikk gjennom alle regler og aspekter av oppholdet i utlandet. Kultursjokk, hjemlengsel, tiden man endelig tilpasser seg den amerikanske hverdagen, før man gjør seg klar til å dra hjem igjen. Familien min og vennene mine sa gang på gang hvor mye de kom til å savne meg, og jeg visste at jeg ville savne dem også, men ville ikke ta sorgene på forskudd. Jeg prøve bare å bruke så mye tid jeg kunne med alle før jeg dro. Vennene du har i Norge er viktig, men vennene du får i vertslandet er vel så viktige, om ikke viktigere når det kommer til oppholdet.
Jeg dro hjemmefra 14. august, og jeg hadde med meg mamma og pappa og de nærmeste vennene til flyplassen. Venninnene mine og mamma gråt, og jeg kunne se at pappa også var lei seg for å skulle gi slipp på sønnen sin et helt år. I et helt annet land. En annen verdensdel. Jeg møtte Speak på flyplassen, og hadde allerede rukket å bli kjent med en gutt som skulle på samme fly med meg tre dager i forveien. Jeg kjente virkelig alvoret da jeg sto utenfor metalldetektorene på Gardermøn med de som fulgte meg til flyplassen. Jeg ga dem alle flere klemmer, før jeg gikk gjennom og var på egenhånd. Har aldri følt meg så alene før, som da jeg så ut, og de sto der og gråt og vinket. Jeg møtte den nye vennen min, og en annen gutt før vi gikk på flyet. Vi dro til New York i tre dager på noe som het «precamp», med en del andre utvekslingselever fra Norge. Den tredagers turen er noe jeg anbefaler sterkt. Det var kjempemorsomt og jeg fikk mange nye venner, som jeg skal møte igjen når jeg drar til Hawaii i februar, i forbindelse med utvekslingsorganisasjonen.

Marius trives godt i Iowa.
Marius trives godt i Iowa.

- Hvordan var det å ta farvel på nytt til vennene dine fra precamp når du skulle til vertsfamilien din i Iowa?
Etter New York var jeg virkelig på egenhånd. Jeg sa hade til de nye vennene mine, og steg på flyet alene, i retning Iowa. Vertsfamilien min møtte meg på flyplassen i Rochester, Minnesota, og vi kjørte i to timer for å komme til Decorah. Vi hadde ikke engang kommet hjem til huset før broren min spurte om jeg ville dra på kino. Det ble første kvelden min i Decorah. Jeg hadde hatt kontakt med familien lenge før jeg dro, så det var ikke noe problem å møte dem. Jeg følte meg hjemme hos dem allerede før jeg forlot Norge. Det jeg var nervøs for var møtet med alle de andre ungdommene i byen. Kun to dager etter jeg kom til Decorah var det tid for min første fotballtrening. Ja, amerikansk fotball. Decorah Vikings, kalte de seg. Jeg visste egentlig ikke mye om laget, men fikk fort vite at det er et av de beste lagene i Iowa, og at de var State Champions i fjor. Jeg ble forelsket i sporten før første uke var omme, enda vi hadde tretimers treninger i 40 grader hver dag. Det var noe helt annet enn noe jeg hadde spilt før. Og jeg elsket det. Første fotballtrening var skummelt. Jeg gikk rundt for meg selv, og 50 andre gutter så på meg med undrende blikk. Jeg satte meg ned på en benk for å ta på meg skøne, og de flokket seg rundt og ville vite hvem jeg var og hvor jeg var fra. Jeg ble veldig populær på laget, med tanke på at Decorah er en by med mange norske ætter. De har til og med et norsk-amerikansk museum. Første dag på skolen ble mye lettere enn jeg hadde trodd, siden jeg allerede hadde spilt fotball i et par dager og blitt litt kjent med de på laget. Jeg var aldri alene, og i gangene ropte alle navnet mitt og ga meg high-fives. De digget rett og slett at jeg var fra Norge. Alle tok meg imot med åpne armer. Jeg ble invitert på flere bålkvelder og kvelder hos de nye kompisene mine, og jeg ble godt kjent med flere av dem veldig fort. Jeg har ikke opplevd noen kultursjokk for å være ærlig. Mange sier at Decorah er lille-Norge, men de tror nok det er mer norsk enn det det er. Likevel har det fått meg til å føle meg hjemme, og som en del av kulturen i denne byen. Når det gjelder fotballaget mitt, så spiller jeg fremdeles på Decorah Vikings. Jeg er fullback og linebacker, og denne sesongen har vi 11 seire og ingen tap. Vi er inne i tredje runde i sluttspillet, og vi spiller kamp nå i kveld, den tøffeste kampen så langt i år. Om vi vinner i kveld, blir neste kamp i UNI Dome, en innendørs arena med plass til mange tusen tilskuere, som tilhører et veldig godt college-lag.

- Lærer du mer eller mindre enn du gjorde i Norge?
Jeg lærer så absolutt mer her enn det jeg ville gjort i Norge. I Norge ville det bare ha vært det samme gamle, men her i USA lærer jeg hvordan det er å gå på en ekte amerikansk high school. Jeg lærer om de ulike sportene de har her, jeg blir ekspert i engelsk og sist men ikke minst, jeg lærer utrolig mye om meg selv. Jeg har lært å presse mine egne fysiske grenser, takket være fotballen og trenerne mine. Jeg har lært å presse mine sosiale grenser, mest fordi jeg ikke hadde noe valg. Jeg har alltid vært en sosial og glad gutt, men aldri har jeg vært så sosial som det jeg er her. Jeg har alltid noe å gjøre, og alltid noen å være med. noen jeg aldri hadde sett før, noen jeg hadde bodd ti timer med fly unna for tre måneder siden, er nå noen av mine beste venner. Jeg har lært hvordan det er å være del av et større fellesskap. Skolen jeg går på er et stort fellesskap, nesten som en familie, med tanke på alle aktivitetene vi deltar på sammen, og gleden vi deler når de forskjellige idrettene vinner noe stort. Det er noe jeg kommer til å savne i Norge. Det faktum at vi i Norge kun har skole på skolen. Ikke noe annet forbundet med det. Ingen konkurranse mellom skolene. Det er litt av en opplevelse.

- Er det å studere i utlandet noe for alle, eller burde man tenke seg om et par ganger først?
Jeg anbefaler et år i utlandet på det sterkeste, varmeste, høyeste, hva som helst! Det er en fantastisk mulighet til å knytte bånd rundt om i verden, ikke bare Norge. Det er en enorm mulighet til å vokse, og til å lære. Men igjen, du må vite at du kan takle et år hjemmefra. Det er noe annet enn en uke i Spania med din beste venn. Det er ikke en uke, og du reiser ikke med din beste venn. Og bare bruk så mye tid som mulig med venner og familie før du reiser, istedenfor å stenge deg inne på rommet og grue deg. Fordi, det må du vite, man gruer seg før man drar. Kanskje ikke like mye som man gleder seg, men det går i bølger. Kanskje du vil komme til det punktet hvor du revurderer det hele. Du må bare holde motet oppe, for det kommer til å bli bra. Vel, det kommer til å gå bra om du velger organisasjon varsomt. Jeg vet om flere som har reist med EF og som har reist hjem allerede, fordi de ikke lenger takler forholdene der de bor. noen har fått angst og psykiske plager, rett og slett fordi de ikke fikk hjelp fra organisasjonen når de trengte det mest. Og noe som kommer går igjen når jeg hører sånne historier er spesielt en organisasjon, nemlig EF, Education First. Jeg sier ikke at du ikke har noe valg, at du MÅ velge en annen organisasjon, men jeg sier at du må være forsiktig. Når du velger en organisasjon, les deg gjerne opp, ikke bare på subjektive artikler skrevet av organisasjonen, men blogger og andre artikler vedrørende organisasjonen. Men, jeg fraråder deg å reise med EF, ikke for å hetse den organisasjonen, men for at du skal gjøre et bra valg, og for at du skal få et like bra år som det jeg har.

Tusen takk til Marius for å ha stilt opp i intervjuet med oss. Om det falt i mersmak, og du har lyst til å lese mer om livet og studiene til Aune i USA, kan du klikke deg inn på bloggen hans som du finner på http://auneidecorah.blogg.no/ !

Jeg heter Daniel og er 23 år. For øyeblikket studerer jeg økonomi i England, noe jeg trives godt med og kan anbefale varmt. I min vennekrets er det flere som studerer i utlandet, og det var etter å ha snakket om hvor vanskelig det er å finne gode praktiske tips og råd fra utenlandsstudenter, at jeg startet dette nettstedet.

INGEN KOMMENTARER

Legg igjen et svar

Current ye@r *