Marianne i Licoln

Marianne i Licoln

0 2709
Den nye vertsfamilien til Marianne, som hun fikk hjelp til å finne av lærere ved skolen sin, tok henne med på galla!
Den nye vertsfamilien til Marianne, som hun fikk hjelp til å finne av lærere ved skolen sin, tok henne med på galla!
Den nye vertsfamilien til Marianne, som hun fikk hjelp til å finne av lærere ved skolen sin, tok henne med på galla!

Hvert år er det dessverre en andel av norske utenlandsstudenter som møter på utfordringer under utenlandsstudiene. Det å studere i utlandet går ikke alltid som planlagt, og en av de som opplevde at det ble noe mer turbulent enn budsjetert, var Marianne Skogen. Marianne studerer i Licoln, hvor hun tar videregående ved en britisk Sixth Form-skole (britisk videregående). Les mer om hvordan hun taklet utfordringene når Education First England sviktet henne og om hennes studier i England nå.

- Hva er det beste med Licoln?
Det beste med å bo i Lincoln er vel at jeg skiller meg ut mens jeg er en av britene! Vennene mine behandler meg som om jeg alltid har vært der, samtidig at alle her spør meg om ting om Norge. Jeg er den eneste utvekslingsstudenten i Lincoln, så alle vet hvem jeg er. Det er ikke en dårlig ting, ettersom alle er ekstra hyggelige mot meg, hehe.

- Alle har sin egen historie for hvordan de begynte å drømme om å studere i utlandet, hva er din?
Noen få dager etter jeg begynte på VG1 i Horten fikk jeg en e-post fra organisasjonen Education First (EF). Jeg drømte meg litt bort mens jeg tittet litt på landene jeg kunne reise til. Jeg hadde lyst til å oppleve en drastisk forandring, men fortsatt ha muligheten til å dra tilbake til det samme gamle. Jeg må innrømme at da jeg så på landene ville jeg helst dra til India. Varmt, nytt, unikt og veldig annerledes. Men jeg var litt feig og tenkte heller jeg skulle sikre meg med et land som er engelsktalende. Da sto det mellom USA, Irland, Storbritannia, New Zealand og Australia. Det som fristet mest var vel muligheten til å oppleve et typisk britisk tenåringsliv, jeg har vært i England før og forelsket meg i både landet og kulturen. Valget mitt om å dra hadde ingenting å gjøre med skolen min, hvert fall ikke med vennene mine, men jeg ville virkelig leve i en annen kultur med deres normer og være i stand til å se flere syn på livet. Jeg har alltid vært glad i å gjøre noe nytt og vært glad i å reise, så dette hørtes jo perfekt ut for meg.

- Skal du reise til England, ikke reis med Education First!

- Hvordan gikk du frem for å finne informasjon om de ulike alternativene dine?
Da jeg tittet litt rundt på sidene til EF sjekket jeg når de gratis intervjuene var i min ”intervju by”, som var Moss bare en Bastøfosen-båttur unna, og den neste var om to dager. Jeg skrev meg opp på intervju, skaffet helsesjekk, skaffet tidligere karakterer, fylte ut søknaden min og tok blodprøve (for å finne ut blodtypen min) på to dager. Så dro jeg til Moss alene på intervju, uten at verken mamma eller pappa hadde en anelse på hva jeg drev med. Min logikk da var: hva om jeg tar opp dette hjemme, og vi krangler i mange dager om dette før jeg får lov til å dra på intervju og så ikke blir godkjent? Så jeg tenkte det beste var å dra på intervju og så se om dette er verdt å ta opp hjemme eller ikke. Jeg hadde ingen anelse om hvordan pappa eller mamma ville reagere, siden ingen av søstrene mine hadde spurt om noe lignende før.

- Hvordan reagerte foreldrene dine til slutt da?
Da jeg fortalte at jeg var godkjent fortalte jeg foreldrene mine om alt. Begge var støttende fra første stund og syntes dette var en super mulighet for meg. De satt ikke pris på at jeg gjorde mye alene, men jeg er ganske selvstendig og dette var min søknad som (jeg mener) ikke skal være påvirket av foreldrene sine meninger. Education First fortalte meg jeg kunne bli godkjent av dem og de kunne sende ”godkjenningen” til en annen organisasjon om jeg ønsket det. Education First Norge behandlet meg bra, men jeg vil ikke anbefale Education First England til noen. Skal du reise til England på utveksling, velg noen andre!

- Gjorde du noen forberedelser før du reiste?
Jeg forberedte meg ikke noe særlig egentlig. Hadde engelsk på skolen, så på engelske filmer og hørte på engelsk musikk. Noe alle norske tenåringer gjør. Jeg har alltid vært glad i Engelsk og vært heldig med å ha evnen til å uttale det litt bedre enn gjennomsnittet så jeg følte meg ganske klar når det gjaldt språket. EF Norge hadde en forberedelses camp i mai, så vi fikk masse informasjon på en helg. Etter den helgen følte jeg meg veldig klar til å dra og ville at de følgende 3 månedene skulle gå kjapt, slik som de gjorde. For å være helt ærlig har jeg egentlig ikke enda innsett at jeg er her nede, haha. Så det å si farvel var ikke så vanskelig! Jeg visste jeg skulle se alle vennene mine igjen etter ti måneder, og at de fortsatt skulle være der og ”vente” på meg eller selv være utvekslingsstudenter. Alle ønsket meg lykke til på min ferd, men føler at Facebook og andre sosiale medier er til stor hjelp. Jeg kan se, høre og tekste med bekjente i Norge hele tiden. Dette gjør avstanden lettere.

J. K. Rowlings famøse Harry Potter-serie, har åpnet opp for en rekke nye turistattraksjoner. Her en av de - det hemmelige stoppet på togstasjonen som tar deg til Galtwort!
J. K. Rowlings famøse Harry Potter-serie, har åpnet opp for en rekke nye turistattraksjoner. Her en av de – det hemmelige stoppet på togstasjonen som tar deg til Galtwort!

- Det å studere i utlandet er jo et stort steg å ta, og noen vil si et tungt steg. Hva motiverer deg?
Det som motiverer meg til å gjøre en god innsats på skolen er vel konkurranseinstinktet mitt, hehe. Jeg vil jo fortjene de beste karakterene jeg kan, og vil ”slå” de andre i klassen min ved å få bedre karakterer enn de. Og alle vennene mine her nede gjør leksene sine, øver til prøver og får gode karakterer. Hele poenget ved å reise var å oppleve et typisk britisk tenåringsliv, skolen er en stor del av det. En annen motivasjon er jo hva andre tenker om meg. Jeg ønsker ikke at lærerne skal tenke på meg som ”hun norske som ikke gjør lekser og gjør det dårlig på prøver”, jeg vil at det som de tenker på når de hører navnet mitt er ”hun norske som prøver så hardt hun kan”.

Fikk ny vertsfamilie

- Hvordan var det å lande i England å vite at du ikke skulle tilbake før om et år?
Det å lande i England, og vite jeg skulle bo her var på en måte magisk. Jeg følte meg helt fantastisk, og den følelsen hadde jeg en god stund senere også. Bare det at alt rundt meg var nytt og ukjent var herlig! De første månedene her nede var ikke så supre. Jeg hadde det perfekt på skolen, venner fra dag en og snille ansatte på skolen. Lærerne var snille, vennene og ukjente studenter var/er alle snille og behjelpsomme! Det som ikke var bra var vertsfamilien. I mai fikk jeg en vertsfamilie i nærheten av Manchester, perfekt for meg og jeg var overlykkelig. Så 11 dager før jeg skulle dra fikk jeg ny vertsfamilie i Lincoln, på grunn av at den andre familien hadde helseproblemer og kunne ikke ta oss inn. Jeg var nok bitter i starten siden alt var perfekt for meg det første stedet. Education First England mente at siden jeg hadde to eldre søstre kunne jeg fint bo med tre små unger hvor den eldste var 10 år. Jeg må bare nevne at jeg ikke liker unger, og at jeg har ingen anelse hvordan jeg skal oppføre meg rundt dem. Så en og en halv måned gledet jeg meg til skolen hver dag for å slippe all kranglingen, skrikingen og hylingen.

- Har du hatt noen som har støttet deg der?
Lærerne har vært helt supre! Jeg nevnte til kontaktlæreren min at jeg ville bytte vertsfamilie, men ikke ville bytte skole. Jeg hadde kommet meg inn i fagene, likte alle lærerne mine og hadde fått gode venner. En av de lærerne med mest å styre med spurte faktisk en av sine nærmeste venner, som også jobber på skolen noen dager, om hun kunne ta meg inn. Dette er nå min vertsmor. Hun er en pianolærer på skoler rundt om i området, inkludert min på tirsdager, og er en herlig vertsmor! Vertsfamilien min har to døtre, de er begge flyttet ut så jeg har fått et av rommene deres og møter dem rundt en gang i måneden. Vertsfamilien min gjør masse, og inviterer meg til å være en del av alle tingene de gjør. Takker ja til det meste, men må takke nei i ny og ne for å få tid til lekser. Noen dager kommer begge hjem sent fra jobb, så får litt alenetid også. Denne familien er helt perfekt for meg! Jeg hadde et sterkt ønske om å komme inn i en familie, med et hjem og være normal. Og vertsforeldrene mine behandler meg som en av sine.

Marianne setter stor pris på engelsk natur, og det forstår vi godt!
Marianne setter stor pris på engelsk natur, og det forstår vi godt!

- Når slutter man å bli “ny” og blir en av de “lokale”?
Jeg føler meg faktisk britisk allerede nå! Jeg har ingen å snakke norsk til, oppfører meg som en brite og blir behandlet som en brite! Helt fantastisk å føle seg som en av gjengen! Men jeg vil alltid være norsk, og er blitt norgespatriot etter jeg dro haha! Promoterer Norge på en utrolig god måte, og lengter hjem til fedrelandet samtidig som jeg ikke vil forlate England!

- Var det lett å få venner?
Jeg var ekstremt heldig med å få venner fra første dag! Men nå er jo jeg en veldig åpen person, som byr på meg selv. Noe jeg mener du burde være når du prøver å få venner. Hvis du studerer i England ville jeg anbefale deg å begynne i korps, kor, en sport eller blitt med på noen grupper skolen har. Som “student leadership team“, de planlegger arrangementer for elever i sixth form (videregående) så der er det mange å bli kjent med. Engasjer deg i samtaler og vær interessert i folk! Som jeg spør vennene mine om noe vi snakket om dagen før eller hva de skal/ha gjort på. Det skumleste var vel første gangen jeg spurte de om de ville finne på noe. Jeg ventet noen uker med det for å bli ordentlig kjent med de og vertsfamilien! Jeg sitter med vennene mine i lunsjen, noe jeg har gjort siden den første dagen her på skolen!

- Når du tenker i hodet, tenker du mest på engelsk eller norsk?
Tankegangen min er helt på tryne for å si det sånn! Den første måneden var jeg utslitt av å tenke hver dag ettersom jeg tenkte på norsk og måtte oversette alt til englelsk. Nå tenker litt norsk, mye på engelsk og veldig mange ganger glemmer jeg tanken jeg hadde for den er blitt “lost in translation”. Er blitt veldig flink til å skrive ned ting jeg skal gjøre, haha!

Ble kalt “utakknemlig drittunge” av Education First

- Er du fornøyd med Education First?
Education First England er ikke noe jeg vil skryte av. De er veldig surrete og gjør ikke en særlg god jobb, noe vertsfamilien min er enige i også. Kontaktpersonen min gjør jobben sin, tar kontakt med meg en gang i måneden. Hun er noe min bestemor refererer til som en “kjerring”, som var veldig barnslig og kalte meg ‘en utakknemlig drittunge’ da jeg sa jeg var ulykkelig i den første vertsfamilien min.

- På tross av dine utfordringer, vil du anbefale andre å studere i utlandet?
Det å studere i utlandet er herlig og jeg anbefaler det til alle! Jeg puster den britiske kulturen, med interne vitser jeg forstår og hendelser jeg kan relatere til. Jeg kan tulle om ordførerne, kjendiser og lærerne. Hvert sekund for meg er noe annerledes fra Norge, og disse tingene kan du ikke få uten å oppleve det. Alle her er åpne og hyggelige. Bare du kjøper noe på butikken starter kassedama å snakke med deg ved å spørre om dagen og hva du skal gjøre. Når du står i køen eller sitter på bussen begynner du en samtale med fremmede og dere drar hver deres vei. Du er ydmyk og viser hvor takknemlig du er mot lærere, buss sjåføren og individer som flytter seg når du skal forbi enten på gaten eller i store folkemengder. Jeg har ikke lyst til å dra fra England, dette er så herlig!

- Hva vil du si til de som er kanskje blitt litt betenkt på om å studere i utlandet kan være noe for de etter intervjuet?
Å bo i en annen familie og tilpasse seg en annen kultur er noe jeg vet ikke alle kan klare. Du må hele tiden tenke på alle andre, være ydmyk, snakke – men ikke snakke for mye, spise – men ikke spise for mye/lite. Og om du tenker du ikke greier å være på ditt beste i noen måneder før du virkelig kjenner vertsfamilien godt nok til å være litt gretten vil jeg ikke anbefale dette for deg. Jeg har det herlig, men savner å være hjemme hvor jeg kan være litt egoistisk og være meg selv 100%. Jeg oppfører meg veldig bra hele tiden for å vise vertsfamilien at jeg er evig takknemlig for at de tok meg inn og behandler meg som en del av familien. Det er helt verdt det også, de gir deg opplevelser du sent vil glemme og et år du aldri vil glemme heller. Du lærer også å sette pris på det du har i Norge, skulle gjerne også fått sagt det klart til venner og familie før jeg dro hvor mye jeg sette pris på dem!

- Frister det å studere mer i England senere?
England har kapret hjertet mitt! Jeg er fast bestemt på å komme tilbake etter jeg er ferdig med videregående i Norge for å gå universitetet i Leeds! Men ikke spør meg hva jeg skal studere enda, det vet jeg ikke, haha.

Tusen takk til Marianne Skogen for å ha vært villig til å dele sin historie med oss. Om du har lyst til å lese mer om Mariannes hverdag og studier i England, kan du klikke deg inn på bloggen hennes som du finner på http://marianneiuk.blogg.no/ !

Jeg heter Daniel og er 23 år. For øyeblikket studerer jeg økonomi i England, noe jeg trives godt med og kan anbefale varmt. I min vennekrets er det flere som studerer i utlandet, og det var etter å ha snakket om hvor vanskelig det er å finne gode praktiske tips og råd fra utenlandsstudenter, at jeg startet dette nettstedet.

INGEN KOMMENTARER

Legg igjen et svar

Current ye@r *