Louise i Virginia

Louise i Virginia

0 2641
Louise løfter frem homecoming som en av de gode tingene ved å studere i USA.
Louise løfter frem homecoming som en av de gode tingene ved å studere i USA.

Virginia er regnet som den nordligste sørstaten, og var en av de tretten koloniene som løsrev seg fra Storbritannia under den amerikanske revolusjon. Virginia var den første engelske kolonien i det som senere ble til USA. Vi har snakket med Louise Bjørge Hagen går utvekslingsåret 2013/14 i Woodbridge, Virginia. Helt oppe i Northern Virginia, halvtime unna DC!

- Takk for at du tar deg tid til dette Louise. Vi kan jo begynne med at du forteller litt om hvorfor valgte du å studere i utlandet?
Å dra til USA for å studere som utvekslingsstudent, har vært min største drøm så lenge jeg kan huske. Hvorfor? Jeg tror selv det er fordi først og fremst mange i familien min har tidligere gjort det. Det fristet meg, og jeg tenkte «det vil jeg og gjøre når jeg blir stor». Også all reklamen ulike organisasjoner kommer med, fikk meg til å tenke mer og mer på det, det her SKULLE jeg gjøre. Å dra til utlandet for ett år, alene, uten familie og venner er ett enormt skritt og da. Jeg har alltid vært en person som tar ting på sparket, så det her skremte meg ingenting før jeg dro. Jeg hadde ikke bare behov for en forandring, men jeg hadde behov for å oppleve det som alltid har vært min største drøm. Det går ikke opp for deg at du skal før du faktisk står der. Til meg var det helt uvirkelig, så tiden før jeg skulle dra bare gledet jeg meg, kan ikke huske at jeg gruet meg en gang. Man må ha mot for å ta ett så stort skritt, man må virkelig ha lyst til å dra, for det er ikke bare en dans på roser. Man må være sikker på at man er tøff nok til å gå igjennom ett år alene, ta utfordringer og valg som du ALDRI hadde kommet i nærheten av der hjemme. Det er en fremmed verden, annen kultur og rett og slett en annerledes verden. Norge og USA, er enormt forskjellig – og etter hvert som jeg har vært her en stund lærer jeg å sette mer og mer pris på hjemlandet mitt, Norge er fantastisk. USA er også fantastisk, og begge landene har vær sin sjarm. Jeg dro også fordi jeg ville lære om USA innvendig, fordi jeg har alltid elsket dette landet.

Kostholdet i USA er ganske annerledes enn man er vant til fra Europa. Her er "big is better" tatt rimelig bokstavelig.
Kostholdet i USA er ganske annerledes enn man er vant til fra Europa. Her er “big is better” tatt rimelig bokstavelig.

- Så det var USA som var drømmen, ja, men hvordan gikk du frem for å finne ut hvilke alternativer du hadde?
Jeg snakket med foreldrene min om å ville gjøre dette. Jeg og mamma er svært nær, så hun tok det litt tøft, men likevel; det er 10 måneder av livet mitt, så hvorfor ikke? Jeg kunne ikke vært mer takknemlig, jeg har verdens beste familie og venner som støttet meg igjennom der, og foreldrene mine hjalp meg virkelig med søknaden. Jeg valgte AFS, enkelt og greit fordi de andre i familien min var svært fornøyd med de når de reiste ut for mange år siden, og vi følte AFS hadde mest erfaring. Det sto egentlig mellom AFS og Explorous, fordi vi hadde hørt så mye positivt om dem. AFS ble det til slutt, for pappaen min hadde ringt rundt å snakket med veldig mange, og fått utrolig mange tips. Å velge organisasjon er ett av det største valgene, for det har faktisk så mye å si om selve året ditt: følger de deg opp på rett måte? Er det nok folk å kontakte? Du må ha ett stort støtteapparat rundt det når du reiser, det er så utrolig viktig. Jeg spurte andre utvekslingsstudenter som hadde kommet hjem, om dems erfaringer og opplevelser. Noe vær og en sa, aldri sammenlign året ditt med andre, ALLE er forskjellig, og opplever helt forskjellige ting. Så det var viktig å ha det i bakhodet. Jeg merket at jeg og andre utvekslingsstudenter som skulle dra høsten 2013 ble mer close. Vi hadde så mye til felles, og ville akkurat det samme. De som drar er ofte de som er veldig utadvendt, så det gjorde at vi var veldig like også, så vi ble gode venner. Vi visste også at vi hadde hverandre igjennom året, igjennom vanskelige tider – for vi vet hva hverandre går igjennom.

Golf er opprinnelig fra Skottland, men er nå og regne mer for en amerikansk sport. Verdens beste golfere er hovedsaklig amerikanere.
Golf er opprinnelig fra Skottland, men er nå og regne mer for en amerikansk sport. Verdens beste golfere er hovedsaklig amerikanere.

- Gjorde du noen forberedelser før du dro? Pugget engelske gloser, eller leste deg opp på amerikansk historie for eksempel?
Organisasjonen min AFS hadde en helg der vi reiste bort på en hytte i april, der vi lå over og ble kjent med alle andre fra mitt area. Det var så utrolig bra, for alle vi var så like, så vi ble utrolig gode venner alle sammen. Vi hadde også mange møter der lederne (alle hadde vært på utveksling selv) forbredet oss mentalt om hva som kom oss i møte. Jeg skjønte ikke alt da, hvorfor det var så nødvendig, men nå I DAG når jeg sitter her selv, er jeg utrolig takknemlig for det, det hjalp utrolig mye. Jeg øvde heller ingenting på språket på forhånd, jeg skulle snakke engelsk, noe som jeg følte meg veldig klar for fra før av. Da lærer vi å se hvor utrolig god vi i Norge er i engelsk, i forhold til folk fra andre land. Du møter utvekslingsstudenter fra hele verden, og flere kan ikke snakke ett ord engelsk. Familie og venner skjønte det like lite som meg tiden før jeg skulle dra. Mamma var veldig trist, hun visste liksom ikke helt hvordan hun skulle takle 10 måneder uten meg, for vi har så nært forhold. Dagen jeg dro var helt rar. Familien min og besteforeldre var med meg på flyplassen, også bestevenninnen min Siril. Avskjeden var veldig tøff, noe av det tøffeste av hele utvekslingen tror jeg. Det var så utrolig vanskelig å gi slipp, å dra. Jeg var så utrolig klar for å dra, og gledet meg utrolig mye, men avskjeden ble tøffere en forventet. Det ble mye gråt og klemming, men til slutt hadde jeg bare nøtt til å dra. Synet av å se de mens jeg gikk igjennom sikkerhetskontrollen, og se de for siste gang var helt jævlig. Jeg måtte ta fly alene fra Trondheim-Oslo, for alle skulle møte opp på Gardemoen. Flyturen der var nok de verste 50 minuttene i hele livet mitt. Jeg satt der helt alene helt gråtfull, med en ekkel klump i halsen og magen, det var helt forferdelig. Med ett jeg kom på Gardemoen ble alt forandret, jeg møtte alle, og vi delte gleden og spenningen. Fra da av var alt fantastisk igjen, flyturen og alt gikk så fort, for vi var så spent. Det er nok bare det å gi slipp på familien og vennene det øyeblikket du drar som er helt jævlig, men så er du i gang igjen, og du er i gang med drømmen din. 10 måneder går utrolig fort, plutselig er du tilbake på samme spot igjen, men da kommer tårene av glede.

- Når gikk det opp for deg for alvor at du skulle være borte hjemmefra i et år?
Vi landet i New York, å vi var alle slitne etter en lang reise å mye venting. Det var veldig sent i Amerikansk tid, og når vi kom der ble det enda mer venting. I flere timer sto vi i kø for å vise pass, visa og ta fingeravtrykk. Vi skulle sove over på hotell de fleste av oss, men noen skulle allerede dra videre noen timer senere. Jeg skulle til Virginia, og vi kjørte samlet i buss i mange timer før vi ankom, og sov over på hotell igjen. Dagen etter møttes alle AFSere fra Virginia i en kirke, der vi hadde enda mer forbereding, vi fant tonen fort alle sammen, vi skulle jo dele det året her sammen, i og med at vi skulle ha alle samlingene sammen og aktiviteter. Etter det ble vi plassert ut i familiene. Og det var da, når jeg kom på rommet mitt til den nye familien min å bare sto å stirret på all bagasjen min, at det gikk opp for meg. Jeg ble litt trist og tenkte at hva er det jeg har gjort. Men ble med ett bedre og bedre, og den første måneden var den beste måneden i hele mitt liv, alt var nytt og alle synes du var spennende. Det varte i en måned nøyaktig, så begynte alt å gå nedover. Jeg hadde utrolig hjemmelengsel, og hadde en skikkelig deppe-periode. Det var da jeg merket at familien ikke var helt som de skulle, og alt ble verre. Etter å ha vært i 2 måneder i USA, ble jeg flyttet. Jeg ble flyttet 4 timer unna Roanoke, til Nord Virginia, jeg måtte bytte skole og starte helt på nytt, reise fra alle vennene jeg hadde fått. Men da ble alt som i begynnelsen, alt ble nytt igjen og fantastisk. Nå har jeg vært her i 3 måneder, og fortsatt er alt som en dans på roser. Jeg har byttet familie 2 ganger nå, og bor nå hos kontaktpersonen min sin familie som jeg elsker. Jeg vet ikke om jeg skal bli her eller flytte igjen, men jeg tenker ikke så mye på det. Noe man lærer av å være på utveksling: det er alltid noe positivt ved noe negativt. Jeg får oppleve masse forskjellig. Jeg elsker skolen min, og alt er mye bedre nå. Jeg har lært at har du det ikke bra: stå fram! Ikke nøl med å si ifra til en kontakt eller noen venner, det hjelper alltid. Jeg har ikke fått noe spesielt kultursjokk enda, jeg føler at USA har blitt mitt andre hjem nå, det føles som hjem. Ting ble selvfølgelig annerledes enn hva jeg hadde trodd og hva jeg hadde opp mot forventningene, jeg har jo måtte flyttet 2-3 ganger nå, og aldri blitt helt setteled. Men det er greit for meg, så lenge jeg trives på skolen og har gode venner så har jeg det bra. En ting må man vite, er at det aldri svarer opp mot forventningene, aldri! Man må dra ut med et helt åpent sinn, alle utvekslingsår er forskjellig, og det blir aldri som forventet. Det er en helt annerledes opplevelse, og du får oppleve mer på noen måneder en hva du kanskje har opplevd hele livet!

Louise og en god venninne fra Frankrike. Det kan være godt å snakke med andre som er i samme situasjon i blant.
Louise og en god venninne fra Frankrike. Det kan være godt å snakke med andre som er i samme situasjon i blant.

- Flere og flere velger å studere i utlandet. Hva tenker du om utbyttet man sitter igjen med etterpå? Er det bare opplevelser, eller får man en form for kunnskap av å bo i et annet land?
Å studere i utlandet er fantastisk. Alle burde gjøre det. Ikke nok med at du lærer om selve landet du er i, og alle de forskjellige kulturene, men du lærer så mye av det selv!! Man lærer å kjenne seg selv på en helt annen måte, nettopp fordi man må gå utenfor sin egen komfortsone. Man må tørre å ta initiativ, venner kommer ikke av seg selv? Mange tror det, nettopp fordi man hører amerikanere er åpen og alt det der. Ja, det er det, men med ett du har vært her en stund blir du en av de, ikke så spennende lenger, å ta er det opp til DEG å ta initiativ kanskje litt mer en du er vant til, og kanskje du synes det er ubehagelig også, men det må gjøres! Du forandrer det som person, på en positiv måte. Du setter mer pris på det hjemme, på familien din og vennene dine. Du ser ting mer i perspektiv. Jeg er person med null tålmodighet, den har virkelig blitt satt på prøve i løpet av det året her. Jeg måtte hatt tålmodighet til alt, som gjør at jeg ikke er i nærheten så ille som før. Jeg blir ikke fort sint lengre, som jeg ble før. Som jeg sa, man forandrer seg som person, og lærer at alt handler ikke om penger, klær og mote. Jeg har blitt mer åpen og flink til å snakke om problemer. Jeg har alltid vært åpen, men nå har jeg blitt enda mer flink til å sette ord på ting, og det har bare gått 3 måneder.

- Hva vil du si til lesere som eventuelt er usikker på om utenlandsstudier er noe for de?
Ta utfordringen!!! Hopp i det, det er EN gang i livet. Det trenger ikke å passe for alle, alle har ikke behov for det. Jeg ville anbefalt det til alle, man lærer så utrolig mye, mer enn noen kunne tenke seg. Ikke nok med at du lærer om andre kulturer, men den kulturen du er hos lærer om DIN kultur også. Man må tenke at det er faktisk tøffere en mann tror også, selv om det er ett eventyr. Man må være forberedt på å takle nedturer, takle hjemmelengselen. Du kan heller ikke sitte å vente på at ting kommer til deg, DU må slippe lykken til, DU må ta initiativ, så blir det ett fantastisk år. Kom deg ut av komfortsonen, gjør ting du aldri ville gjort hjemme, få deg venner for livet, ha ett åpent sinn, med alt som møter deg. Utveksling er ett eventyr, så fort man slipper det til. Man opplever så mye, amerikanske fotoballkamper, baseballkamper og amerikansk schoolspirit ikke minst! Homecoming, prom, dater, og MYE mer!!

AFS-studentene i Virginia fant raskt tonene, forteller Louise.
AFS-studentene i Virginia fant raskt tonene, forteller Louise.

Tusen takk, Louise for at du stilte opp til dette intervjuet! Om du har lyst å lese mer om Louises spennende liv i USA kan du klikke deg inn på bloggen hennes som du finner på http://louiseusa.blogg.no/ eller følge henne på Twitter https://twitter.com/louisehagen

Jeg heter Daniel og er 23 år. For øyeblikket studerer jeg økonomi i England, noe jeg trives godt med og kan anbefale varmt. I min vennekrets er det flere som studerer i utlandet, og det var etter å ha snakket om hvor vanskelig det er å finne gode praktiske tips og råd fra utenlandsstudenter, at jeg startet dette nettstedet.

LIGNENDE ARTIKLER

0 1564

INGEN KOMMENTARER

Legg igjen et svar

Current ye@r *