Lone i Christchurch, New Zealand

Lone i Christchurch, New Zealand

0 2760
Lone kastet seg ikke bare inn i en ny hverdag i New Zealand, men hun nøler heller ikke med å slenge seg utfor stupet når det gjelder!
Lone kastet seg ikke bare inn i en ny hverdag i New Zealand, men hun nøler heller ikke med å slenge seg utfor stupet når det gjelder!
Lone kastet seg ikke bare inn i en ny hverdag i New Zealand, men hun nøler heller ikke med å slenge seg utfor stupet når det gjelder!

Noen velger å studere på mer eksotiske plasser enn andre. En av de som må sies å ha valgt et av de mer spesielle stedene, er Lone som fortiden studerer i Christchurch i New Zealand. I seg selv er ikke New Zealand et veldig uvanlig valg – landet er naboland med et av de mest populære landene for norske utenlandsstudenter (Australia) og likhetene er mange. Det som gjør valget spesielt, er at Christchurch fortsatt er under gjenoppbygging etter en jordskjelvkatastrofe i 2011 som ødelagte mer eller mindre hele byen. I denne lille byen som slikker sine sår, bor altså Lone Andersen. En norsk utvekslingselev som tar andre klasse av videregående. Vi har vært så heldig få snakke med henne om studiene og livet i New Zealand.

- Det var veldig hyggelig av deg, Lone, å stille opp til intervju. Først av alt kan du kanskje starte med å fortelle litt om hvor du bor?
Jeg bor i Christchurch. De mest «spennende/unike» ved Christchurch er vel alt veiarbeidet etter jordskjelvet i 2011. Da jeg bestemte meg for å dra til Christchurch ca et år etter jordskjelvet, fikk jeg høre at de var godt i gang med gjenoppbyggingen, så jeg var sikker på at alt sikkert var normalt når jeg kom ned hit, to år etter ødeleggelsene. Jeg hadde da selvfølgelig ingen anelse om hvor alvorlig det var. De sier at det vil ta minst ti år før byen er hel igjen. Det er veiarbeid overalt i den delen av byen hvor jeg bor, og selve sentrum er helt nede.

- Spennende! Så hvordan endte du opp i Christchurch? Hva drev deg til å søke?
Det hele startet vel da jeg var rundt 13 år gammel og hadde veldig lyst til å dra på språkreise til USA. I løpet av to år utviklet drømmen seg til å reise på utvekslingsår til New Zealand. Jeg hadde lyst til å studere i et engelsktalende land fordi jeg ville utvikle engelsken min og fordi jeg trengte en forandring. På et stadie i løpet av siste året på på ungdomskolen var jeg så lei av livet mitt i Norge at jeg ville helst sette meg på første fly vekk der fra. Jeg er en ganske rastløs person, og jeg blir fort lei av å være på samme sted, med de samme menneskene og den samme hverdagen. Jeg var veldig lei av den norske kulturen og hverdagen, og jeg var nysgjerrig. Jeg ville leve i en ny kultur, jeg ville møte nye mennesker og jeg ville se mer av verden. Dessuten elsker jeg å reise. Bare ved å ta toget inn til Oslo alene en Lørdag formiddag kunne få meg til å smile fra øre til øre. Da kunne jeg tenke: «dette er livet». Jeg elsker å være omringet av mange mennesker, jeg elsker å føle at jeg er på egen hånd, at jeg er selvstendig og at jeg klarer meg selv. Jeg tror at valget mitt om å dra på utvekslingsår ikke handlet så mye om det å studere/gå på skole i utlandet, men mer om å reise og oppleve.

Lone trives godt i Christchurhc, New Zeland som fortsatt er under gjenoppbygging etter jordskjelvkatastrofen i 2011.
Lone trives godt i Christchurhc, New Zeland som fortsatt er under gjenoppbygging etter jordskjelvkatastrofen i 2011.

- Hvordan begynte du prosessen med å finne ut mer om alternativene dine? Hvordan gikk du frem for å finne informasjon om de ulike utvekslingsorganisasjonene?
Jeg bestemte meg allerede i 9. klasse for at jeg skulle dra på utvekslingsår, den gangen til USA. Ingen av mine venner eller klassekamerater snakket om utvekslingsår allerede da, men jeg var helt i gang med prosessen. Dette var noe jeg virkelig ville og jeg var fast bestemt på å gjennomføre det. Jeg sparte alle konfirmasjons pengene mine, jeg sparte alle bursdags penger og jeg prøvde alt jeg kunne å få meg en jobb. Jeg startet selve prosessen med utvekslingsåret ved å ringe til forskjellige utvekslingbyråer. Jeg hadde skrevet en lang liste med spørsmål som jeg ville ha besvart. Jeg var i kontakt med STS, EF, Aspect, Explorious og Into Education. Problemene mine var for det første at jeg hadde diabetes og for det andre at jeg ville gå musikklinje på vgs. STS og EF virket veldig negative til at jeg hadde diabetes, derfor slo jeg fra meg dem med en gang. Verken Aspect eller explorious kunne garantere meg at jeg kom til en skole hvor jeg kunne gjøre musikkprogrammet mitt. Valget av byrå for meg var veldig enkelt. Into Education var positive til både at jeg hadde diabetes og at jeg ville gå musikklinje. De kunne garantere meg at jeg fikk alle de fagene jeg trengte dersom jeg dro til New Zealand eller Canada. Dette var et betydelig dyrere program, men lånekassen garanterte et veldig stort stipend. Jeg vurderte lenge hvilket land jeg skulle dra til, men jeg fant til slutt ut at jeg ville dra til New Zealand. Det var lengst vekk og hørtes mest eksotisk ut. Dessuten hører man ikke like ofte om utvekslingselever på New Zealand som du hører om i USA/Canada. Med Into education kunne jeg velge hvilken skole jeg ville gå på ut i fra hvilke fag de kunne tilby, deretter søkte jeg om å komme inn på skolen, og når jeg ble tatt inn på skolen, fant organisasjonen en vertsfamilie til meg i nærheten av skolen. Med Into Education er det skolen som er samarbeidsorganisasjonen her på New Zealand. Dvs at jeg har en kontakt person på skolen som kun har ansvar for de internasjonale elevene på skolen. Dette finner jeg veldig betryggende. Er det noe som helst jeg lurer på eller trenger hjelp til kan jeg bare gå til kontoret hennes når som helst. Jeg er veldig fornøyd med Into Education og hvordan de jobber.

Hadde utfordringer med å få venner

- Into Education! Et litt uvanlig valg, men åpenbart ikke et dårlig. Det kan jo være verdt å merke seg for lesere også at om man vil til litt utradisjonelle plasser, så kan det være verdt å se på alternativer til de fire store (Aspect, Speak, STS og EF). Hvordan var forberedelsene hos Into Education? Fikk du god hjelp eller bestemte du deg for å ikke forberede deg så mye?
Jeg tror aldri man virkelig kan forberede seg på et utvekslingsår. Du kan skrive pakkelister, spare penger og søke om stipend, men selve opplevelsen og utfordringen med å dra helt alene til andre siden av jorden, det tror jeg ikke man kan forberede seg på, på noen som helst måte. Organisasjonen hadde først et intervju med meg, som foregikk på engelsk. Tre måneder før avreise arrangerte de et forberedelse kurs over to dager. Der hadde vi mange forskjellige leker og aktiviteter som skulle hjelpe til med å forberede oss på hvordan ting ville komme til å bli. Alle lederne var unge og hadde selv erfaring med utveksling. Da vi kom til New Zealand hadde vi en uke i Auckland hvor vi også hadde en del forberedelse på livet i New Zealand, men denne uka handlet mest om shopping, museer, severdigheter og å få venner. Jeg øvet ikke noe særlig på språket før jeg dro. Det var jo engelsk og det har jeg jo hatt på skolen i ti år, så jeg følte ikke behov for det. Jeg følte meg i grunnen ganske godt forberedt før jeg dro, men jeg kan med hånden på hjertet si at jeg ikke var forberedt i det hele tatt. Og dette er på både godt og vondt.

- Er det mange utvekslingsstudenter ved skolen din?
På skolen min er vi kun fire utvekslingsstudenter. En fra Japan, en fra Tyskland, en fra Sveits og meg fra Norge. Jeg regner med at det kommer noen nye i Januar når skolen starter opp igjen. At det er så få internasjonale elever er i grunnen veldig uvanlig, men skolen min har mistet veldig mange internasjonale elever de siste årene pga det store jordskjelvet som fant sted her i Christchurch i 2011. (Det besvarer vel egentlig spørsmål 3). Det er da som sagt ingen andre nordmenn ved skolen min, og det syntes jeg er veldig bra. Man har lett for å holde seg til de andre internasjonale elevene og da er det godt at jeg ikke har muligheten til å snakke norsk. Jeg syntes det er veldig greit å ha andre internasjonale elever på skolen, men jeg tror ikke jeg ville likt det hvis det var for mange. Fire er helt perfekt. Vi er i forskjellige aldersgrupper uansett, så vi er ikke i samme kiwi vennegjeng alle sammen. Og når man er ny, for man jo veldig mye oppmerksomhet på skolen, og nå trenger vi ikke dele den oppmerksomheten med så mange andre. Haha. Jeg har blitt veldig god venn med jenta fra Sveits, og vi er alltid sammen med en jente fra Finland, som går på en annen skole i Christchurch. Før jeg kom var jeg fast bestemt på bare å være med de lokale menneskene og ikke med de internasjonale, men det er også noe jeg endret synet på med en gang jeg kom hit. Selv om Sveits og Norge ikke er naboland, har vi mye av den samme kulturen. Hvordan vi skal oppføre oss, hva som er vanlig å si og snakke om, og hva som er respektløst osv. Jeg finner det veldig deilig å ha et avbrekk fra det å oppføre seg etter kiwi kultur noen ganger. Komme sammen med de to internasjonale vennene mine og bare slappe av og være 100 % meg selv. Når det kommer til språket tror jeg ikke en annen utlending fra eller til har så mye å si. Du snakker jo forsatt engelsk, og dessuten bor du jo i et engelsktalende land, og verken hører eller leser stort sett annet enn engelsk hver dag.

- Dette med venner er jo noe mange opplever som utfordrende av ulike årsaker. Hvordan var det for deg? Har du noen tips til de som sliter?
Jeg vet ikke om jeg har hatt det vanskeligere enn gjennomsnittet med å få venner, men jeg har ihvertfall hatt det vanskeligere enn jeg er vant til. Før jeg reiste tenkte jeg at det å få venner kom til å være det minste problemet, fordi jeg er veldig utadvendt, er ikke redd for å snakke til nye mennesker. Jeg er vant med å få venner på et blunk. Da jeg kom hit innså jeg for det første at det er litt vanskeligere å være seg selv på engelsk. Det høres kanskje rart ut, men sånn har jeg følt det. Kulturen og humoren er jo helt annerledes her, så hva jeg syntes var morsomt synets ikke de var morsomt og omvendt. Dessuten innså jeg at jeg må passe på hva jeg sier og hvordan jeg snakker om ting, for det kan oppfattes helt annerledes enn sånn jeg mener det. Men ikke missforstå meg, jeg har hele tiden hatt noen kiwi venner jeg kan ringe hvis jeg kjeder meg og jeg ble tatt veldig godt i mot på skolen fra første stund. Problemet var bare det at jeg ikke hadde lyst til å være med de, fordi jeg ikke følte at de var noe særlig gode venner. Jeg tror jeg var litt utålmodig. Jeg tror det er forskjellige definisjoner på en bestevenn her og en bestevenn i Norge. Jeg sammenlignet nok kiwi vennene mine for mye med vennene mine i Norge. Så et tips kan jo være å prøve å la vær å sammenligne alt med Norge og å prøve å legge alle forventninger vekk. Jeg tror dessverre bortsett fra det tipset at det ikke er noe å gjøre med dette enn å vente og være tålmodig. Endelig etter nesten fire måneder her har jeg nå blitt kjent med noen herlige jenter på skolen her i forrige uke. Og nå er det sommerferie. Så tenkte jeg at det var synd at det skulle ta så lang tid før jeg skulle finne de vennene jeg ville være med, men da innså jeg to viktige ting:

  1. Det å ha det litt vanskelig med å få venner var en liten smell i trynet for meg, men det er jo egentlig en veldig fin erfaring. Det er jo så mange ungdommer som har følt det sånn hele livet og nå fikk jeg smake på hvordan det kan være. Når man blir satt til en slik utfordring oppdager man også nye sider ved seg selv, kanskje finner man sider man vil endre på fordi det kanskje er det som stopper deg i å få venner? Alt i alt er jeg takknemlig for at jeg fikk erfare det å ha det vanskelig med å få venner.
  2. Det er ikke sikkert at de jentene jeg ble kjent med i forrige uke hadde vært like herlige om jeg møtte dem i løpet av den første måneden. Det er viktig å tenke på at jeg i løpet av tre måneder har kommet inn i humoren, at jeg faktisk ler av det samme som dem, jeg er mye mer bevisst på hva man snakker om og ikke, jeg vet hvordan jeg skal oppføre meg. Alt i alt føler jeg meg så mye tryggere enn det jeg var og det endrer jo situasjonen betydeligere spør du meg.

Tipset er derfor å vente, være tålmodig og føle seg litt alene en stund, men frykt ikke. Venner vil komme når tiden er inne for det. Når du er klar for å få venner. Selv har jeg ikke gjort noe spesielt for å få venner, som å melde meg inn i noen klubb eller drive med en sport. Jeg har rett og slett bare prøvd å snakke med så mange på skolen som mulig og bare prøvd å finne «min gjeng». Man må gjøre det beste ut av det og være positivt innstilt. Selv har jeg vært mye negativ og vanligvis ville jeg tenkt på de siste tre månedene som bortkastet. «hvorfor ble jeg ikke venner med de jentene første uka, da ville alt vært mye lettere», men nå tenker jeg mer at jeg faktisk er takknemlig for alle de negative tingene som har skjedd. Jeg har virkelig blitt utfordret på så mange måter og jeg føler virkelig at det har vært sunt for meg. Så med å gjøre det beste ut av året, mener jeg altså også at det er viktig å innse at et utvekslingsår er full av dritt, å føle seg dårlig, å ikke få venner, å drite seg ut, men at dette faktisk er blant det som gjør året bra! Tro det eller ei, men hva er poenget med å reise ut i verden for å prøve noe nytt, hvis alt er akkurat som du er vant til at det er.

New Zealand er kjent for sin vakre og slående natur, og ble blant annet brukt til å spille inn Ringenes Herre-filmene.
New Zealand er kjent for sin vakre og slående natur, og ble blant annet brukt til å spille inn Ringenes Herre-filmene.

Støtte av familien hele veien

- Hva synes familien din om at du skulle ut på utveksling?
Familien min har vært veldig støttende hele veien. Begge søsknene mine har selv vært glad i å reise og var veldig spente på mine vegne. Mamma og pappa var også veldig spente og glade på mine vegne. Jeg tror de begge to var veldig takknemlige for at jeg fikk denne muligheten og at de trodde begge at dette skulle bli et veldig bra år for meg. Allikevel var de nok litt ekstra triste når jeg dro, da jeg var deres eneste barn som fortsatt var i Norge. Vennene mine gruet seg veldig til jeg skulle dra, og jeg gruet meg veldig til å forlate dem, samtidig som jeg var veldig spent. Vennene mine sa også at jeg var tøff og modig som turte. Jeg skjønte aldri hvorfor dette var så tøft gjort helt til jeg kom hit og innså hvor tøff jeg egentlig hadde vært. Det var en veldig rar følelse før jeg skulle dra. Jeg har jo gru-gledet meg til ting før, men dette var helt annerledes. Jeg var veldig stresset og jeg var overfølsom den siste tiden. Jeg kunne bli sint og lei meg av små ting. Jeg måtte forlate kjæresten min, som jeg slo opp med før jeg skulle dra, vennene mine og familien min. Det var utrolig vanskelig å ta farvel, men jeg hadde heldigvis med meg min aller, aller beste venninne, da hun fikk lyst til å reise til New Zealand på utvekslingsår med samme organisasjon hun også. Vi bor langt i fra hverandre og det er jeg glad for, men allikevel er det utrolig deilig å ha sin bestevenn i samme land. Jeg er så utrolig takknemlig for at vi kan dele denne fantastiske opplevelsen sammen.

- Hvordan var det å lande på New Zealand å vite at du ikke skulle hjem før om et år?
Da vi landet i Auckland hadde jeg en veldig rar følelse. Det var sent på kvelden her nede, så det var mørkt og jeg kunne egentlig ikke se så mye, men jeg husker jeg tenkte: «Dette har jeg drømt om i 2 år og nå er jeg her». Den rare følelsen tror jeg var overraskelsen av å ikke føle så mye.

- Hvor lang tid brukte du før du ikke følte deg helt ny?
Den første perioden vil jeg se på som de fire første ukene på skolen og da kan jeg si at jeg var totalt umotivert, trøtt, sliten og veldig følsom. Alt var nytt, jeg følte meg ikke hundre prosent avslappet i mitt eget «hjem». Selv om jeg har lært engelsk i skolen i ti år, var det veldig slitsomt å bare snakke engelsk hele tiden. Til tross for at det var slitsomt å snakke engelsk hele tiden, gikk det ganske mye bedre enn jeg hadde forventet. Jeg hadde forventet at det skulle bli litt ukomfortabelt og rart å plutselig skulle snakke et annet språk hele tiden, men det kom heldigvis veldig naturlig og jeg tenkte ikke engang over det. En annen ting jeg var bekymret for og som ikke viste seg å være et problem i det hele tatt var maten. Jeg har alltid det problemet at jeg ikke liker noe annet enn norsk mat, men det er også noe jeg ikke har tenkt på i dette hele tatt. Så har man de tingene man trodde man skulle fikse veldig bra, og som ikke gikk så bra som man hadde forventet da. For eksempel det å lage budsjett og styre økonomi. Eller det å få venner. Begge disse tingene har vært mye vanskeligere enn forventet.

Ingenting som forventet

- Var alt som du forventet?
Alt var egentlig helt annerledes enn jeg hadde trodd. Før vi reiste pleide venninnen min (som også er på utveksling her nede) og jeg å snakke om hvordan vi trodde ting var og ville bli. Det er veldig rart når jeg tenker tilbake på det, hvordan bilder, videoer og informasjon allikevel kan gi deg totalt forvrengte inntrykk av hvordan ting er i virkeligheten. Jeg hadde en litt tøff start de første ukene hos vertsfamilien min. Det var rett og slett bare en personlighets krasj og jeg trivdes absolutt ikke. Heldigvis ordnet det seg veldig fort da jeg flyttet til en ny familie som jeg enda bor hos og som jeg føler meg hundre prosent velkommen og avslappet hos.

TV-serien "Top of the Lake" viser mye av det storslåtte naturen til New Zealand, innpakket i et skremmende kriminalmysterium.
TV-serien “Top of the Lake” viser mye av det storslåtte naturen til New Zealand, innpakket i et skremmende kriminalmysterium.

- Mange utenlandsstudenter opplever at møtet med den nye kulturen ikke går like smertefritt som de hadde trodd. Ting er mer forskjellig og mer ulikt enn det man kan få inntrykk av ved å reise til landet som turist eller lese om det på Internett. Opplevde du noe “kultursjokk”?
De største kultursjokkene jeg har opplevd her nede må være hvor private de er her. Jeg er vant til den typiske «europeiske» kulturen hvor man kan skifte foran gode venninner, man har fellesdusjer i skolene, man går to og to på do. Disse tingene er absolutt uaktuelt her. Dessuten snakker man ikke like åpent om ting her, som det vennene mine og jeg ville gjort hjemme.

– Hjemlengsel er jo et forholdsvis vanlig “problem”, og noe som får mye fokus fra organisasjonene og rådgivere. Er det noe du synes er utfordrende?
Hjemlengsel var det veldig mye snakk om før vi dro. Både foreldre, venner og organisasjonen advarte om hjemlengsel. Jeg trodde hjemlengsel var en viss periode (1-2 uker) hvor man følte seg forferdelig, gråt, savnet alt og bare ville hjem hele tiden, men istedet finner jeg hjemlengsel ganske opp og ned. En dag elsker jeg New Zealand og vil aldri dra hjem igjen. Livet kunne virkelig ikke vært bedre! Dagen etter kan jeg føle meg utrolig trist og lengte så fælt etter Norge at jeg kunne jeg ønske jeg aldri dro hit.

Vanskelig å henge med i historietimene

- Hvordan var det å begynne på skole i New Zealand sammenlignet med norsk skole? Er nivået høyere eller lavere i fagene? Og føler du at du lærer noe mer enn bare det rent faglige? Mange utvekslingsstudenter opplever jo at de “vokser” mye på året sitt. Hva tenker du?
Jeg tror ærlig talt at jeg går glipp av utrolig mye pensum dette året og at jeg kommer til å henge langt etter når jeg kommer hjem. Geografi her og hjemme er to helt forskjellige fag, historie har et alt for avansert språk til at jeg forstår noe som helst og jeg finner matten utrolig vanskelig. Men for meg handler ikke dette året om å «studere». Bare på de tre månedene jeg har vært her nå har jeg lært så utrolig mye. Jeg har fått erfare og innsett så mye nytt, noe jeg mener er så utrolig mye mer verdt enn det jeg lærer på skolen. Om fem år kommer jeg sannsynligvis ikke til å huske halvparten av det jeg lærte i matte eller geografi uansett, fordi jeg ikke kommer til å få bruk for det i hverdagslivet, men de erfaringene og «åpenbaringene» jeg har fått her, de kommer jeg til å få bruk for hver dag resten av livet mitt i alle mulige situasjoner; i jobb, i skole, i familie, i vennekretsen, i forhold osv. Jeg føler på en måte at jeg har blitt slengt ut i en verden jeg ikke engang visste fantes. Plutselig er jeg så veldig alene og så veldig langt hjemmefra, og jeg begynner plutselig å oppdage sider ved meg selv jeg var uvitende om. Både gode og dårlige egenskaper. Mange av de dårlige egenskapene vil jeg gjerne kvitte meg med, og noen vil jeg til og med kanskje beholde, fordi de kan være gode i noen situasjoner. For eksempel, som siste barnet igjen i familien har jeg lenge vært bortskjemt, fått ting sånn jeg vil ha det og jeg har ikke måttet ta særlig mye hensyn til andre. Min verden har på en måte foregått rundt meg. Nå som jeg lever i en familie med fem yngre søsken, har jeg blitt mer bevisst på at alt ikke hele tiden handler om meg. Jeg har lært meg å godta mer at noen ting er som de er. Noen ganger er det bedre å bare bite tennene sammen å la vær å si det man tenker om alt hele tiden. Jeg har lært meg å tilpasse meg etter andres behov og jeg vil si jeg er blitt mye flinkere til å ta hensyn til andre.

- Er utveksling noe du vil anbefale for alle?
Jeg vil si at dersom du har sjansen til å studere i utlandet: IKKE nøl! Det er en unik opplevelse du aldri kommer til å angre på. Jeg tenker at det å studere i utlandet passer for hvem som helst. Å studere i et ukjent land, med et ukjent språk og en ukjent kultur er en knallgod sjanse til å komme seg ut av komfort sonen sin og å lære masse om seg selv og om mennesker generelt. Alle, uansett hvem de er og hva de kommer fra kan få så utrolig mye ut av å komme seg ut i verden på egenhånd. Erfaringer, opplevelser, selvutvikling, egenskaper og kompetanse er blant de mange fordelene ved å studere utenlands. Det er allikevel veldig viktig å tenke på at det koster utrolig mye penger og at man derfor virkelig bør gå inn for å gjøre det beste ut av den tiden man studerer utenlands. Jeg tror derfor det er viktig å gå inn med en veldig positiv innstilling og legge fra seg så mange fordommer og forventinger som overhode mulig. Husk, den eneste som kan gjøre oppholdet ditt bra er deg selv. Du kan velge å la det bli dårlig, kjedelig og mislykket eller du kan velge å la det bli den mest fantastiske tiden i ditt liv. Valget er ganske enkelt spør du meg.

Tusen takk til Lone for å ha stilt opp. Om du ønsker å lese mer om det å studere i New Zealand og Lones liv i Christchurch, kan du klikke deg inn på bloggen henns som du finner på http://loneandersen.blogg.no/ !

Jeg heter Daniel og er 23 år. For øyeblikket studerer jeg økonomi i England, noe jeg trives godt med og kan anbefale varmt. I min vennekrets er det flere som studerer i utlandet, og det var etter å ha snakket om hvor vanskelig det er å finne gode praktiske tips og råd fra utenlandsstudenter, at jeg startet dette nettstedet.

INGEN KOMMENTARER

Legg igjen et svar

Current ye@r *