Line i Texas

Line i Texas

0 3369
Line tar skoleåret 2013/2014 i Texas i USA. Hun reiste sammen med SPEAK, og er alt i alt fornøyd med organisasjonen.
Line tar skoleåret 2013/2014 i Texas i USA. Hun reiste sammen med SPEAK, og er alt i alt fornøyd med organisasjonen.

Line Hensrud er skoleåret 2013/2014 på utveksling med SPEAK i Texas. Hun bor i den lille byen Gatesville som i Texas er mest kjent for å huse 5 av delstatens 8 kvinnefengsler. Lite og stusselig vil noen si, et kjært hjem og en trygg by for andre. På mange måte kan Gatesville fremstå som slående lik slik Odessa blir portrettert i den fantastiske boken/filmen/TV-serien (alle med samme navn og alle verdt å se og lese); Friday Night Lights. En liten søvnig Texas-småby hvor alle kjenner alle og hvor man samles rundt noen få sosiale arenaer. Vi har snakket med Line om livet i Gatesville og studiene i USA. Hvordan er det egentlig å bo og studere der?

– Så Line, hva fikk deg til å rette nesen mot skole i USA? Hva drev deg til å søke mot utenlandsstudier og utveksling?
Mange spør meg om hvorfor jeg ville dra på utveksling når jeg forteller om livet mitt hjemme. De spør om vennene mine, familien, skolen og om Oslo. ”Men, livet ditt hjemme høres jo helt perfekt ut”, sier de. Og ja, livet mitt hjemme var bra, veldig bra. Men, hva lærte jeg egentlig der? Jeg overrasket meg selv da jeg innså at denne drastiske livsendringen er for å lære. Jeg vil lære å stå på egne ben, å snakke flytende engelsk, lære om en annen kultur og lære å kjenne en ny type mennesker. Jeg vil lære å åpne meg for fremmede, le av meg selv når jeg dummer meg ut og takle ukomfortable situasjoner. For ja, ukomfortable situasjoner er det nok av. Har du noen gang vært et sted der alle kjenner alle, og du er den eneste som bokstavelig talt ikke kjenner et eneste menneske? Det er ganske ukomfortabelt, ikke sant? Men, det presser deg også til å tråkke et par skritt utenfor komfortsonen og ta initiativ til å bli kjent med noen. Jeg tror å lære å takle en situasjon som det vil være noe jeg vil sette pris på resten av livet. Det som driver meg er å vite at i løpet av hver eneste dag som går her, lærer jeg litt mer om alle disse tingene som jeg kan ta med meg videre. Det er dyrt å reise på utveksling, og mange har ikke muligheten til å gjøre det. Dette var ikke noe jeg tenkte på før en skolevenninne fortalte meg at å reise på utveksling hadde vært hennes største drøm i mange år, men at familien hennes ikke hadde penger nok til å la henne dra. Da jeg innså hvor heldig jeg er som faktisk kan, bestemte jeg meg for å gjennomføre det.

Statsønske hos SPEAK – tom reklame

– Hvordan gikk du frem for å velge hvilken organisasjon du skulle reise med? Det er jo ganske mange etterhvert!
Jeg hadde vurdert å reise i mange år, så det kom ikke akkurat som et sjokk på familien min da jeg fortalte at jeg hadde bestemt meg. Mamma hjalp meg med å bestille brosjyrer hjem i posten fra alle utvekslingsbyråene vi kunne finne på nettet. Jeg endte opp med å søke om plass hos SPEAK, som er et lite byrå i samarbeid med Aspect. Grunnen til at jeg valgte akkurat SPEAK var fordi de tilbød statsønske, som betyr at vi betaler noen tusen ekstra for å ønske meg til en spesiell stat. Jeg søkte Florida, og krysset alle fingre for å få slippe en kald vinter for et år. Sommeren kom og jeg hadde enda ikke fått vertsfamilie, men i slutten av juli ringte de for å fortelle at de hadde funnet en familie til meg. Jeg ble skikkelig skuffet da de fortalte meg at familien bodde i Montana, som er en av de aller kaldeste statene i USA. I søknaden min skrev jeg at jeg ønsket sol og varme, og at det hadde vært gøy å lære å surfe. Jeg ble derfor ganske overrasket over at de i det hele tatt foreslo Montana. Heldigvis kunne jeg takke nei til familien fordi det var dobbeltplassering (to utvekslingsstudenter i samme hus.) Kun et par uker senere kontaktet de meg igjen, og fortalte at de hadde funnet en ny familie til meg, nå i Texas. Jeg var fornøyd med plasseringen og å endelig få vite hvor jeg skulle reise. Jeg fikk 14 dager på å forberede meg før reisen gikk til New York på soft landing-camp. Jeg hadde tre fantastiske dager i NYC sammen med 74 andre utvekslingsstudenter, og jeg anbefaler virkelig å dra på camp om de gir deg muligheten til det. Ellers føler jeg at statsønsket var tom reklame, og at svært få fikk oppfylt statsønsket sitt. De ville ikke gi noe prosenttall på hvor mange som fikk oppfylt statsønsket hver år, og hele opplegget der virket litt falskt. Men, sett bort i fra statsønsket er jeg veldig fornøyd med organisasjonen. De svarte alltid raskt på henvendelser og jeg tror det er en fordel at organisasjonen er liten så du ikke forsvinner i mengden. Men, det viktigste når du velger organisasjon er faktisk hvilke underorganisasjoner de samarbeider med. Underorganisasjonen du får tildelt er de du forholder deg til hele året, og alle kontaktpersonene i vertslandet ditt er fra underorganisasjonen din. Jeg har vært her i tre mnd, og har enda ikke snakket med SPEAK en eneste gang siden jeg ankom Texas. Underorganisasjonen min er Aspect Fundation, og jeg kunne virkelig ikke vært mer fornøyd. Du får tildelt en områderepresentant fra underorganisasjonen din som skal være din kontaktperson hele året. Min områderepresentant er verdens beste, og hun hjelper meg med alt jeg lurer på. Etter ca. 5 uker her byttet jeg vertsfamilie, og hun hjalp meg så mye gjennom hele prosessen. Så alt i alt vil jeg anbefale SPEAK, men jeg tror det er mange andre gode utvekslingsbyråer i Norge som også er verdt å reise med.

Vanskelig avskjed

Det er ikke bare enkelt å skulle komme til en liten by i Texas som utvekslingsstudent og ikke kjenne noen. Line greide det imidlertid godt, og mange gjør det også vært år. Pass på å dra veksel på erfaringene til tidligere utenlandsstudenter før du gir deg i kast med egne studier i utlandet!
Det er ikke bare enkelt å skulle komme til en liten by i Texas som utvekslingsstudent og ikke kjenne noen. Line greide det imidlertid godt, og mange gjør det også vært år. Pass på å dra veksel på erfaringene til tidligere utenlandsstudenter før du gir deg i kast med egne studier i utlandet!

- Blandede erfaringer med Speak der altså. Og det du sier om underorganisasjoner er veldig sant! For eksempel EF har fått gjennomgå av flere utvekslingsstudenter for å ikke ha de beste samarbeidspartnerne, og heller ikke følge opp selv når deres partnere svikter. Og når man virkelig trenger organisasjonen, er man typisk i en særdeles kinkig situasjon – det siste man trenger da, er å bale med useriøse aktører. Men hvordan forberedte du deg på å avreise fra Norge? Fikk du noen oppfølging av SPEAK?
For å forberede oss sendte SPEAK ut mail hver måned, der de skrev om alt fra amerikanske tradisjoner til hva vertsfamiliene forventet av oss. De arrangerte også et informasjonsmøte der vi fikk høre erfaringer fra både en utvekslingsstudent fra i fjor og en mor som hadde sendt sønnen på utveksling. Når det kommer til språket, tok jeg det veldig på sparket. Jeg har alltid fått gode karakterer i engelsk, men jeg var absolutt ikke klar over hvor utmattende det var å snakke det hele tiden. Jeg dro med inntrykket av at engelsken min ikke kom til å bli et problem, men jeg følte at jeg så vidt klarte å uttrykke meg selv den første uken. Ettersom dagene gikk begynte engelsken å flyte bedre og bedre, og nå er det ikke et problem i det hele tatt. Det er gøy å merke at jeg forbedrer meg, og jeg vet at å kunne snakke flytende engelsk vil være en stor fordel resten av livet. For å ta farvel med venner holdt jeg en stor avskjedsfest, og i tillegg jeg samlet jeg de nærmeste vennene mine mange ganger før jeg dro. Jeg syntes det var viktig å tilbringe mye tid sammen de siste ukene mine hjemme, men jeg ble riktignok ikke emosjonell før på flyplassen. Å si hade til familien og de tre nærmeste venninnene mine er virkelig noe av det verste jeg har gjort. Jeg har et veldig godt forholdt til familien min, og det var utrolig vanskelig å ta en siste avskjed. Da mamma begynte å gråte, var det umulig å holde tårene tilbake. Vi gråt alle sammen, til og med pappa som aldri gråter felte et par tårer. Jeg følte meg ganske alene da de dro, for plutselig ble alt til virkelighet og jeg innså hvor tom jeg følte meg uten dem. USA føles veldig, veldig langt borte når du er helt alene. Men, jeg vet at både familie og venner kommer til å være der når jeg kommer hjem, og vi har vært ganske flinke på å holde kontakten.

- Veldig flott sagt! Jeg tror de fleste vil kjenne seg svært godt igjen i din beskrivelse av avreisedagen. Sånn sett er avreise og ankomst et slags jærtegn på hva som er i vente; nedturer og oppturer på løpende bånd! Så hvordan var ditt første møte med USA og vertsfamilien? Opplevde du noe kultursjokk med en gang?
Jeg landet jo først i New York, da var jeg egentlig bare spent og gira. De tre dagene i NY var som å være på ferie, jeg snakket jo norsk hele tiden med de andre utvekslingsstudentene, og i tillegg var et par skolevenninner av meg der. Da jeg reiste fra NY til Texas reiste jeg alene, og jeg var utrolig nervøs. Ikke bare for å møte vertsfamilien min for første gang, men også for selve reisen. Jeg måtte mellomlande i Houston, som er en veldig stor flyplass. Heldigvis er jeg ganske reisevant, men jeg måtte virkelig holde tungen rett i munnen for å ikke rote meg bort. Flyet jeg tok fra Houston til Gatesville var utrolig lite, vi var omtrent 20 passasjerer. Så kultursjokket startet å komme allerede da. Da jeg landet i Gatesville var jeg ubeskrivelig nervøs. Jeg hadde planlagt å gå innom et toalett og fikse litt på sminken og håret etter den lange reisen. Men, med en gang jeg gikk av flyet så sto de der plutselig. Jeg ble ganske overrasket, for jeg trodde jeg skulle få noen minutter ekstra til å forberede meg mentalt. De sto der med skilt der det sto ”Welcome to Texas!” og ”Line, finally here!” De klemte meg alle sammen, og jeg følte meg allerede veldig velkommen inn i familien. Da vi kjørte gjennom byen på vei hjem innså jeg hvor liten byen faktisk var. Jeg er fra Oslo, og var virkelig ikke vant til å bo i noen småby. De spurte om jeg var sulten, og kjøpte med junkfood hjem til kveldsmat. Dagen etter jeg kom inviterte vertsfamilien min venner og familie hjem på BBQ-fest. Vertsfaren min sin største interesse var motorsykler, og det var lett å se både på han og vennene hans. De drakk øl i hagestolene sine, og koste seg ute i 40 grader. Jeg anstrengte meg virkelig for å prøve å være med i samtalen og å by på meg selv, men jeg slet med å forstå hva de sa på grunn av Texas-aksenten. Da en av familievennene sa høyt foran alle at jeg var stille ble jeg overraskende overveldet av følelser. Jeg snek meg inn på rommet mitt og felte et par tårer på grunn av det syke kultursjokket, og jeg følte meg ganske malplassert. Kultursjokket varte et par uker før jeg begynte å bli vant til forskjellene, og jeg innså at BBQ-festen bare var for mye å takle den første dagen. Som jeg skrev tidligere byttet jeg vertsfamilie etter fem uker. Familien jeg bodde hos hadde mange familieproblemer, og det var mye krangling mellom mor og datter. Det var vanskelig å bli holdt utenfor familiedramaet når jeg delte rom med den femten år gamle datteren, og så henne hylgrine annenhver dag. Familien jeg bodde hos var absolutt ikke en dårlig familie, men de var ikke i stand til å hoste en utvekslingsstudent. Så, det var definitivt det vanskeligste som har skjedd i år, og kanskje det vanskeligste jeg har opplevd noen sinne. Etter jeg byttet vertsfamilie har kultursjokkene så å si forsvunnet helt. Familien jeg bor med nå er ikke så ulik fra min egen familie, og det gjør på en eller annen måte ting litt lettere.

Unik kulturell kompetanse etter utenlandsstudiene

Skoleårets homecoming dronning poserer sammen med Line.  På mange skoler legges det svært stor prestisje i å bli kronet til dronning, og en del bruker derfor også svært mye penger på styling og kjole.
Skoleårets homecoming dronning poserer sammen med Line. På mange skoler legges det svært stor prestisje i å bli kronet til dronning, og en del bruker derfor også svært mye penger på styling og kjole.

- Ojsann, ja det er ikke alltid like lett å innse sine egne begrensninger. Av og til er man rett og slett ikke i stand til å være snill mot andre fordi man har nok med å ta hånd om seg selv. Det er dessverre et altfor utbredt problem, og noe som utvekslingsorganisasjonene burde jobbe mer for å takle. Dog vokser jo man også på vondere erfaringer, uten at det gjør saken der og da bedre. Hva føler du at du sitter igjen med etter utenlandsstudiene? Og hvordan blir det å skulle komme tilbake å fullføre skolen i Norge?
For å være helt ærlig handler ikke dette året om skole for meg. Jeg glir gjennom skolen her og læringsnivået er langt under det vi har i Norge. For meg er dette året mer for å vokse som person, oppleve noe nytt og ikke minst for kulturell kompetanse. Jeg hadde aldri vært i USA før, og det tok tid før jeg innså hvor store forskjeller det er fra Norge. Den unike kulturelle kompetansen jeg får her er ikke mulig å lære på en annen måte enn akkurat denne. Jeg måtte lære meg alle de sosiale normene som gjelder, og ikke minst måtte jeg pugge alle høflighetsfrasene. I begynnelsen ble jeg overveldet over alle komplimentene fra fremmede og jeg ble sjokkert over hvor mange daglig folk spurte meg hvordan jeg har det. Nå vet jeg at hver gang jeg møter noen kommer de første ordene mine til å være enten ”how are you?” eller ”good, how are you?” Det spiller ingen rolle hvordan jeg egentlig har det når de spør, og jeg tror de hadde blitt sjokkert om jeg svarte noe annet enn bra. Hva som er akseptert å si i Norge er kanskje ikke greit her, og man må dumme seg ut et par ganger før man faktisk lærer.

- Veldig sant! Ved å leve og studere i et land i et helt år, får man definitivt en viss kulturell kompetanse. Men er “prisen” verdt det? Du har jo hatt det litt mer komplisert enn snittet, så vil du si at utenlandsstudier er for alle, eller bør man tenke seg om et par ganger – basert på dine erfaringer?
Det er vanskelig å være så langt borte fra hjemme, og jeg vet at mange av vennene mine ville hatt problemer med å takle situasjonene du blir satt i som utvekslingsstudent. Du må ha bein i nesa og være forberedt på å ha like mange nedturer som oppturer. Å reise på utveksling er et sjansespill. Du kan komme til en vertsfamilie du klikker godt med fra første øyeblikk, eller du kan være så uheldig som de i skrekkhistoriene vi alle har hørt om. Jeg tror at å studere i utlandet etter videregående er en annen opplevelse. Da bor du som regel ikke i vertsfamilie, som faktisk er noe av det mest krevende med å være her. Jeg har strenge regler fra organisasjonen min, og jeg har også fått regler fra vertsfamilien min som jeg må følge. Organisasjonen min har mange regler om å for eksempel møte familie i løpet av året. Jeg har verken lov til å reise hjem til jul eller å få besøk før i februar. Jeg kan ikke reise noe sted på egenhånd eller med venner, og det er mange konsekvenser å ta om jeg for eksempel drikker alkohol eller bryter noen av de andre reglene. Men, uansett hvor ensom jeg følte meg der jeg satt alene på flyet, hadde jeg både en vertsfamilie og flere kontaktpersoner ventende på meg her. Jeg tror det er fordelen med å ta vg2 i utlandet, man er fortsatt såpass ung at man har mange støttepersoner som jobber for å gjøre utvekslingsåret ditt til det beste året i livet ditt.

Ikke bare glam og glitter

- Hva må man være bevisst på som man ikke typisk tenker på før man reiser? Og hvordan får man et best mulig studieopphold ute – er det noe man selv kan gjøre for at det skal bli bra?
Mange assosierer USA med storbyer, glam og glitter. Når de forstiller seg utvekslingsåretsitt og hvor bra de kommer til å ha det, er mange urealistiske. De har kanskje drømt om å reise på utveksling i mange år, og bygget opp mange store forventninger. Det er lett å glemme alle nedturene når man tenker på drømmeåret i Amerika. Du glemmer at du ikke får se mammaen din på ti måneder, at du går glipp av bestevenninnens attenårsdag og at du kanskje for første gang i livet ditt virkelig må jobbe for å få venner. Du glemmer å tenke på at familien din i Norge skal spise julemiddagen uten deg, og at du skal spise din med de som fem måneder tidligere bare var navn på papirer. Mest sannsynlig ender du opp i en liten by, og du innser at ingen ting er som du forestilte deg. Det du pleide å se på som en hverdagslig ting kan nå bli toppen av lykke. For ja, det er vanskelig å være på utveksling. Men, etter en stund begynner den lykkefølelsen å komme krypende tilbake. Den beste følelsen får du når du virkelig har jobbet hardt for noe, og endelig får det som du vil. Kanskje har du følt deg utenfor i en vennegjeng du har jobbet for å komme deg inn i, og endelig føler deg godtatt? Eller når vertsmoren din klemmer deg og sier at hun setter pris på at du er her. Det kan være når du lager ”norsk taco” til vertsfamilien din eller når du synger for full hals til radioen med vertssøsteren din, og virkelig føler deg komfortabel med å være deg selv rundt henne. Og den mestringsfølelsen gjør alle de vanskelige tingene verdt det.Mitt beste tips for å få et fantastisk år er å huske på at det blir aldri bedre enn hva du gjør det til selv. Holdningen din blir viktigere enn noen gang når du er på utveksling, for om du prøver å finne ting som er feil, kan jeg garantere deg at du klarer det. Det handler om å gripe hvert øyeblikk av lykke og sette pris på alt og alle rundt deg. Det høres kanskje ut som verdens største klisjé, men om du våkner opp med innstillingen om at dette blir en bra dag hver morgen, kan jeg love deg at hver dag blir litt lettere.

Tusen takk til Line for å stille opp og for å dele sine opplevelser om studiene i Texas. Ønsker du å lese flere intervjuer med utenlandsstudenter i Texas, kan du klikke her. Om du er nysgjerrig på Lines historie og opplevelser i Gatesville, kan du klikke deg inn på bloggen hennes som du finner på: http://linehensrud.blogg.no/

Jeg heter Daniel og er 23 år. For øyeblikket studerer jeg økonomi i England, noe jeg trives godt med og kan anbefale varmt. I min vennekrets er det flere som studerer i utlandet, og det var etter å ha snakket om hvor vanskelig det er å finne gode praktiske tips og råd fra utenlandsstudenter, at jeg startet dette nettstedet.

LIGNENDE ARTIKLER

Studer i USA

0 1787

0 3452

INGEN KOMMENTARER

Legg igjen et svar

Current ye@r *