Karina i Georgia

Karina i Georgia

0 2747
Karina hadde to avskjedsfester.
Karina hadde to avskjedsfester.
Karina hadde to avskjedsfester.

Karina Sørensen studerer i Georgia. Staten ligger i den sørøstlige delen av USA og er en av Sørstatene. Den har grense mot Tennessee og Nord-Carolina i nord, Sør-Carolina i nordøst, Florida i sør og mot Alabama i vest. I sørøst grenser Georgia til Atlanterhavet. Her, i LaGrange, Georgia, USA, bor altså Karina Sørensen. Vi har snakket med henne om studiene i utlandet og det nye livet i USA. Les mer!

- Tusen takk for at du tok deg tid til et intervju, Karina. For de leserne som kanskje ikke kjenner til Georgia, kan ikke du starte med å introdusere staten? Hva er Georgia kjent for?
Georgia er en sørstat, så for det første er det så varmt og godt her! Det er flott natur, høsten er full av farger, gresset er som oftest grønt, det er ikke så “ørken” som Florida. Georgia er kjent for country, western, barbeque og fritert kylling. Storbyen Atlanta er også her, med verdens største og mest trafikkerte flyplass, og The Walking Dead er spilt inn rundt om kring her. Festlig å se serien når vettsfar bryter ut “Jeg vet hvor det er!!” Og så drar vi dit hahaha! Coca Cola er også startet her, så de har museum. Og sweet tea er en stor ting!

Karina og en heldig kavaler!
Karina og en heldig kavaler!

- Hva kan de som har fått vertsfamilie eller studieplass i Georgia glede seg til?
Gled deg til å spise alt det mest fettete du kan finne i denne verden! Neida, jeg er en utrolig sunn person, det et faktisk ikke så hardt her. Er du heldig finner du en ranch du kan jobbe litt på, og ja, jeg har jobbet i jeans, cowboyhatt og boots, satt bak på en liten truck og kjørte vilt rundt, hvor er trafikkreglene på en ranch?
Gled deg til sol og mange fine turer til “The lake”. Til Atlanta, masse god mat, skjønne “cookouts” og fantastiske, høflige og vennlige mennesker!

- Så… Hvordan endte du opp der? Hva fikk deg til å ønske å studere i utlandet?
Jeg har alltid vært en nysgjerrig person. Jeg elsker å reise, møte nye mennesker og se nye ting. Jeg var utrolig sen med å bestemme meg da jeg i august 2012 kjøpte meg en ny hest for å satse skikkelig på sprangridning. Av en eller annen grunn, fra august til desember, var ikke det som alltid har vært livet mitt så utrolig spennende lenger. Jeg var skikkelig lei av hele Norge, av å leve hjemme og å gjøre de samme tingene hver eneste dag. Jeg hadde ingen som helst tro på at foreldrene mine skulle la meg gjøre noe så stort som dette, jeg var nervøs for å spørre, og det verste var; hva gjør jeg med hesten min? Tankeprosessen var lang for meg selv, og en dag tekstet jeg bare mamma og fortalte hva som lå i tankene mine. Vi diskuterte og kom frem til at dette kan være det beste for meg.

Det kan være vanskelig å si farvel, men det er ditto gledelig å si hei til den nye familien som venter.
Det kan være vanskelig å si farvel, men det er ditto gledelig å si hei til den nye familien som venter.

Advarer mot Education First

- Hvordan gikk du frem for å velge hvilken organisasjon du ville velge?
Jeg har alltid vært en nysgjerrig person. Jeg elsker å reise, møte nye mennesker og se nye ting. Jeg var utrolig sen med å bestemme meg da jeg i august 2012 kjøpte meg en ny hest for å satse skikkelig på sprangridning. Av en eller annen grunn, fra august til desember, var ikke det som alltid har vært livet mitt så utrolig spennende lenger. Jeg var skikkelig lei av hele Norge, av å leve hjemme og å gjøre de samme tingene hver eneste dag. Jeg hadde ingen som helst tro på at foreldrene mine skulle la meg gjøre noe så stort som dette, jeg var nervøs for å spørre, og det verste var; hva gjør jeg med hesten min? Tankeprosessen var lang for meg selv, og en dag tekstet jeg bare mamma og fortalte hva som lå i tankene mine. Vi diskuterte og kom frem til at dette kan være det beste for meg.

- Du lister opp tre av de fire største organisasjonene, men ikke den fjerde; EF. Valgte du å unngå EF, eller hadde de bare ikke ledige plasser?
For å være helt ærlig, så fikk jeg klar beskjed fra rådgiveren min; enten drar jeg med en av de organisasjonene hun stoler på, ellers drar jeg ikke. Jeg prøvde ikke å søke med EF en gang, og jeg skjønner jo nå hvorfor. Jeg har en kompis som koser seg, og jeg tipper flere har det godt, men om du er i en familie du ikke trives i, om du trenger hjelp med noe; EF eller underorganisasjonene de bruker hjelper ikke. Jeg hører ting hver dag om folk som drar hjem fordi de ikke får hjelp, klager fordi de ikke får den hjelpen de trenger; alt fra utvekslingsstudenter fra EF. Av den grunn anbefaler jeg ikke EF, faktisk vil jeg gå så langt å si at man ikke bør søke med dem. Det er faktisk så mye nå for tiden at jeg blir lei meg av å lese om alle som har det vondt.

Karina og vertsfamilien.
Karina og vertsfamilien.

- Har du fått god oppfølging etter du kom til USA?
Jeg fikk underorganisasjonen Nacel Open Door fra Aspect, og kontaktpersonen min er helt skjønn! Hun har jobbet med dette i flere år, og jeg møtte henne dagen etter jeg landa i Georgia. Hun arrangerer ting for oss sammen, hun ringer oss fast og møter oss om hun vil se oss. Hun har god kontakt med min familie, og jeg setter veldig pris på henne! Aspect har også vært fantastisk fra starten av! Jeg hadde en del spørsmål jeg sendte til dem før reisen, og fikk fort svar! Alt var godt planlagt under reisen, de hjalp oss på flyplassen, og sendte oss email for å se om alt gikk bra. Jeg er så glad jeg reiser med Aspect, og anbefaler det på det sterkeste!

- Hvordan forberedte du deg før avreisen?
Aspect hadde et orienteringsmøte før sommerferien, noe jeg satte utrolig pris på. Alle var samlet, og to tidligere utvekslingsstudenter fortalte om deres opplevelser. Vi gikk gjennom alle reglene og periodene vi kom til å ha. Det var som å få en plan over mitt kommende år. Utrolig mye hjelp, og kjekt å møte så mange spente sjeler i et rom! Jeg reiste mye i sommer, og snakket engelsk så mye jeg kunne. Merket det var enklere å lande i USA og snakke engelsk pga dette. De siste månedene gikk ut på mye reising med tanke på at jeg ville få til den beste sommeren i litt liv. Jeg brukte mange av mine siste helger i Sandefjord, og det var helt grusomt å dra fra mine beste venner der. Jeg prøvde minst mulig å tenke på USA i sommer, jeg ville tilbringe den siste tiden med venner og familie. Mamma snakket utrolig mye om USA, tror hun gruet seg veldig. Til sammen va jeg hjemme i Stavanger to uker i sommer. De siste fem dagene gikk ut på pakking, planlegging, og si ha det til familie. Det verste var å si ha det til farmor. Hun er en stor del av livet mitt, og den jeg savner mest her og nå. Vi hadde to avskjedsfester for meg, en på hyttetur, og en hjemme med venner og familie. Var koselig, men ingen tanker lå i USA. Utenom at jeg fikk et par dollar istedet for hundrelapper. Da jeg forlot mamma og pappa på Sola Flyplass var egentlig alt bare veldig rart. Jeg la merke til de minste ting flyturen over til Oslo, og å lette fra Oslo for å sette kursen over dammen til New York var en helt ubeskrivelig rar, trist og spennende følelse. Tror ikke det bare var flyskrekken som lå i meg da!

Karina var på orienteringscamp i New York før hun ble sendt til vertsfamilien.
Karina var på orienteringscamp i New York før hun ble sendt til vertsfamilien.

Fikk venner gjennom fritidsaktiviteter

- Hvordan var det å lande i USA?
Det å lande på flyplassen i Newark var sykt. Fra flyet kunne vi se de høye skyskraperne, frihetsgudinna, alt som tilhører New York. Å være rundt 8 ungdommer alene på en diger flyplass var SYKT. Vi var helt i hundre, lo som noen sjuke mennesker (kanskje vi var overtrøtte, jeg hadde ihvertfall ikke sovet natta før pga pakking, og vi var tross alt 6 timer bak), men alt gikk egentlig veldig greit, vi gikk gjennom alle kontrollene av pass og kofferter veldig greit. Mye stress med tog til forskjellige deler av flyplassen, men vi fikk nå pressa oss inn i ei vogn og ble møtt av noen skjønne amerikanere som tok oss til hoteller i en minibuss. Orienteringscampen i New York var fantastisk, og jeg følte jeg bare var på en helt kanon ferie. 3 dager gikk fort, og plutselig var jeg forlatt alene på flyplassen igjen, løpende rundt som en gal etter riktig gate som skulle ta meg til Atlanta. Møtet med familien var fantastisk. Jeg landa i Atlanta, fikk hjelp av folk som så denne blonde jenta stå midt i mengden og ikke skjønte hvilken vei jeg skulle gå for å komme til hvilken bagasjepart. Alene på den største flyplassen i verden, kanon. Da jeg heller ikke skjønte at man kunne ta tog til bagasjebåndene valgte eg heller å gå hele veien i 20 minutter for å finne ut at jeg måtte inn på toget uansett. Familien sto med skilt med navnet mitt på. Jeg husker lite, jeg bare løp og klemte dem. Det var skikkelig awkward å snakke engelsk i starten, jeg visste ikke hva jeg skulle si. Hver kveld den uka kom det folk over på besøk, hilste på så mange på en gang, huska ingen navn, og alle skulle ta bilder og ta på meg, haha! Første skoledag var skummelt, men jeg møtte masse mennesker, og fikk høre mye positivt. Jeg vet ikke når min “helt ny”-periode slutta av, jeg føler egentlig aldri at jeg hadde den slik som jeg forventa. Jeg forventa at folk ville snakke, stille spørsmål og mer, men det er faktisk vanskelig å snakke med folk. Vanskelig å komme inn i gjenger som allerede er gjenger, finne riktige folk. Skolen er veldig forskjellig også. Ja, haha, skolen min er typisk amerikansk. Man ser “jocks”, “pimps” og “nerds”, og man ser utrolig lett hvilken gjeng som er hvilken. I tillegg på skolen min er det utrolig mange mørkhuda mennesker, og hvite henger rett og slett ikke med dem. Ikke fordi de ikke liker dem, men de er bare så forskjellige. Man har også sport etter skolen, og de har alt fra amerikansk fotball til wrestling! Selv har jeg fullført en sesong med Cross Country, løping hver dag etter skolen, var utrolig gøy! Homecoming week, school spirit, nei, jeg har kost meg, det var utrolig gøy! Den største forandringen for meg her må nok være kristendommen. Å stå opp 8 hver søndag er faktisk hardt, med tanke på at du har to-tre timer kirke i vente. Kirka er en stor del i familien, søndag morgen og kveld, onsdag kveld og noen andre dager i uka. Det kan også være vanskelig å forstå hverandre i språket noen ganger, av og til føler jeg folk er sinte eller ler av meg, andre ganger svare jeg feil uten at jeg vet det selv. Et skikkelig kultur-krasj. Men det ordner seg jo alltid til slutt!

Utenlandsstudier er ikke bare læring og språk, det er også veldig morsomt!
Utenlandsstudier er ikke bare læring og språk, det er også veldig morsomt!

- Har du noen tips til hvordan man får venner som utenlandsstudent?
Enkelt og greit; snakk med alt og alle du kommer over. Hele tiden. Jeg snakker som en gal i lunsjen, og du blir mer interessant om du gjør det. Jeg løp Cross Country tidligere, og har fått meg ei utrolig god venninne her på grunn av det. Jeg prøver så godt jeg kan å spørre folk om å bli med hvis de skal f.eks. gjøre noe etter skolen. Jeg er med i noe vi kaller Service Club, og jeg er med i Chorus, der har jeg nok fått flest venner!

- Føler du at du får noe igjen for å studere i utlandet, utover opplevelsen?
Folk er veldig åpne og rett på sak, de er ikke redd for å si hva de mener, både positivt og negativt. Jeg blir behandla som om jeg er 15, men det forventa jeg egentlig. Jeg setter pris på de månedene jeg har hatt til nå, selvfølgelig er det tøft, men tiden går fort. Jeg vet ikke om jeg lærer så mye mer på selve skolen her, men jeg har allerede lært hvor mye jeg må sette pris på Norge. Vi har det så godt! Jeg lærer om hvordan forskjellig folk lever, Obama (he he, han er ikke noe populær her). Nei, amerikanere er ikke fastfood-hekta, hele gjengen. Folk spiser fastfood veldig ofte, og man ser utrolig svære mennesker oftere, men ikke alle er slik. Som oftest driver de på med mye sport. Amerikanere er opptatte mennesker, har alltid noe å gjøre!

Karina løper cross country. Sport i USA er en veldig viktig sosial arena, og sportsaktiviteter er en fin måte å få nye venner på.
Karina løper cross country. Sport i USA er en veldig viktig sosial arena, og sportsaktiviteter er en fin måte å få nye venner på.

- Vil du anbefale andre å studere i utlandet?
Å dra på utveksling er absolutt ikke for alle typer mennesker. For å være ærlig, uten å prøve å skremme noen; det er skikkelig hardt til tider. Jeg har grått, jeg har ønsket å dra hjem, jeg har kranglet og gjort mye dumt. Men sånn er livet, alt skal ikke være lett. Jeg har aldri levd med søsken rundt meg, spesielt ikke ei søster som jeg har nå, og det er hardt. Det er ikke vanlig for meg. Men for all del, jeg anbefaler det på det sterkeste! Man får fantastiske opplevelser, nye syn på livet, lærer mye om seg selv, setter pris på landet sitt, og man får forhåpentlig vis masse nye venner for livet. Utveksling er for åpne og positive mennesker. Mennesker som ser lyst på livet og klarer å strekke seg oppover når man er på bunn. Utveksling er absolutt ikke for mennesker som vil gjemme seg bort, ikke komfortable med å få nye venner eller har vansker med å takle harde situasjoner. Jeg sliter fortsatt med å få skikkelige venner, men det kommer seg nå. Man kan ikke vente på dem til å snakke, man må engasjere til samtaler eller å finne på noe selv og. Du vil få hjemlengsel en gang i løpet av oppholdet. Noen har det verre enn andre. For min del har det ikke vært et problem, har har latt et par tårer falle, men har invitert mine nye venner på kaffe, og kommet meg bort fra ekle tanker. Man må se lyst på livet, tenke at man ikke har mer enn ti måneder i dette landet, med disse folkene og denne familien. Det er ti måneder av ditt utrolig lange liv, ikke et år engang. Når du kommer hjem er dette landet som var så ukjent det du kommer til å savne mest av alt.

Jeg heter Daniel og er 23 år. For øyeblikket studerer jeg økonomi i England, noe jeg trives godt med og kan anbefale varmt. I min vennekrets er det flere som studerer i utlandet, og det var etter å ha snakket om hvor vanskelig det er å finne gode praktiske tips og råd fra utenlandsstudenter, at jeg startet dette nettstedet.

INGEN KOMMENTARER

Legg igjen et svar

Current ye@r *