Inga Oline i Indiana

Inga Oline i Indiana

0 1857
Studier i Indiana
Inga Oline Sende studerer skoleåret 2014/2015 i Indiania, USA. Her trives hun godt. Inga Oline reiste med Explorius og er fornøyd med organisasjonen.

Inga Oline Sende tar high school i Indiana, USA skoleåret 2014/2015 med Explorius. Indiana var den 19. delstaten som sluttet seg til unionen. Delstaten ligger i Midtvesten og grenser mot Ohio i øst, Kentucky i sør, Illinois i vest, Wisconsin i nordøst og mot Michigan i nord. Her bor altså Inga Oline fra Norge skoleåret 2014/2015. Vi har snakket med Inga Oline om livet og studiene i USA.

– Først av alt takk for at du tar deg tid til dette i en travel hverdag, Inga Oline. Det er jo etterhvert blitt tradisjon i disse intervjuene å starte med begynnelsen – hvor det hele startet for den veien du valgte som tok deg til USA. Så; når begynte du tenke på at utenlandsstudier og utveksling kunne være noe for deg?
Jeg har alltid drømt om å prøve noe helt nytt, og jeg har også alltid drømt om å dra til USA. Da jeg forsto at jeg faktisk kunne oppfylle begge, så nølte jeg ikke med å spørre mor og far om tillatelse. Min mor ble veldig glad over at jeg ville dra, og hun syntes dette var en kjempegod idé. Min far var ikke like interessert, men han gikk på en måte med på det etter hvert. Vi alle var enige i at jeg skulle spare penger selv, for det var fortsatt et par år til jeg skulle dra. Jeg sparte derfor opp masse penger samtidig som jeg fikk hjelp av familie. Grunnen til at jeg valgte akkurat USA, er rett og slett fordi det er et land jeg alltid har vært opptatt av. Da jeg var bare en liten jente, så trodde jeg faktisk at man måtte være kjendis for å bo der, så jeg trodde jeg aldri kom til å dra. Det er også noe med den kjente ”high school spiriten”, som jeg alltid har hatt lyst til å oppleve.

Vurderte språkreise – tok i stedet et år i utlandet

Inga Oline på homecoming
Homecoming er en stor opplevelse for mange som studerer i USA. Inga Oline var usikker på om hun ville dra, men dro med hennes danske venninne som også er på utveksling. Her avbildet med danske Fredrikke.

– Å begynne å spare tidlig er lurt, ja. Lånekassen hjelper en del, men man glemmer fort hvor mye penger det egentlig går i Norge i løpet av et år også til alt fra kino til lørdagsgodt. I USA er riktignok prisene lavere, men det er også veldig mye nytt som bør/må/kan prøves – og man skal tross alt ikke spare seg til fant som det så fint heter. Hvordan gikk du frem for å finne ut hvilke alternativer du hadde?
Først, så tenkte jeg å dra på språkreise, men venninnen jeg ville dra med ombestemte seg fordi hun heller ville være et år i utlandet. Det var først da jeg begynte å søke opp forskjellige byråer, for jeg fikk lyst til det jeg og. Var sikkert innom de fleste byråene, og jeg gikk ut ifra hvem som hadde mest mulig inkludert i prisen. Som for eksempel, Explorius, organisasjonen jeg valgte, hadde både soft landing camp og soft ending camp med i prisen. Dette gir meg en mulighet til å oppleve mer enn bare byen jeg bor i, så det så jeg på som en stor motivasjon til å velge dem. De hadde også en veldig seriøs nettside, som også hadde mye å si, for jeg utelukket de med ustrukturerte nettsider med en gang. Da jeg hadde funnet byrået jeg ville reise med (Explorius, journ. anm.), så søkte jeg opp folk som hadde reist med de tidligere, og hvilke erfaringer de hadde. Jeg ble veldig positivt overrasket over hvor mye bra folk sa om dem, så jeg sendte ganske fort inn ett interesseskjema. De tok kontakt ganske fort, og vi fikk fikset et intervju.

– Ja, Explorius er en av de store som ser ut til å ha det meste på stell. De som får trøbbel der, reiser hovedsaklig med Select-programmet, hvor vertsfamilien får betalt. De fleste kommer jo til gode hjem likevel, men en del overvurderer kanskje sin egen evne til å skulle ta imot en utvekslingselev? Det er jo mye arbeid for vertsfamilien og. I vertfall; hvordan forberedte du deg på avreise?
Explorius har flere forberedelseskurs med studentene, og man må velge om man vil være med på et stort kurs eller to små. Disse kursene varer ikke veldig lenge, og de er faktisk veldig interessante. Man lærer alt man trenger å vite om USA, hjemlengsel, dokumenter, prom (skoleball, journ. anm.) og sånn. De er også veldig flinke til å svare på alle mulige spørsmål.

Fikk vertsfamilie som trakk seg før avreise – fikk ny

– Så flott de går grundig til verks. Et godt grunnlag gir god grobunn for et vellykket år! Når fikk du vertsfamilie?
Jeg fikk først familie i april, noe som var veldig raskt i forhold til andre, så vi ble venner på Facebook, og startet å utveksle epost med hverandre. Etter noen dager, så fikk jeg høre at de hadde trøbbel med organisasjonen de samarbeidet med, slik at de ikke kunne ta imot meg allikevel. Dette er viktig at folk som tenker på å studere i utlandet vet om, slik at de ikke blir kjempeoverrasket og skuffet hvis det skjer. Det er også viktig at man får det forklart, så man ikke går rundt og tror at det er sin egen feil.

– Ah, ja, slikt skjer – og det positive ved at det skjærer seg før en kommer er jo at man slipper å skifte familie! Det er også veldig viktig at mottakerorganisasjonen er trygg på familien er rede til å ta imot et nytt menneske, selv om det fører til at de må avbryte noe koblinger i blant; bedre føre var enn etter snar! Når fikk du ny familie da?
Ikke før det var under ei uke til jeg skulle dra. Fikk derfor ikke kjempegod tid til å forberede meg, men var ganske forberedt fra før av. For meg var det veldig viktig å bruke den siste tiden hjemme til å være med venner og familie, siden det faktisk skulle være ti måneder til neste møte. Det er også viktig å få printet alle de viktige dokumentene man trenger til reisen i god tid, for det er ganske mange papirer man trenger å ha med seg videre under reisen. Vet ikke med andre land, men USA er veldig strenge med disse papirene, så hvis man ikke har dem med seg kan det bli en del problemer. Jeg startet også å pakke kofferten i god tid. Fikk beskjed om å pakke for cirka to uker, noe som er utrolig vanskelig, men samtidig så shopper de fleste en del når de kommer frem.

– Hva gruet du deg mest til før avreise?
Det jeg gruet meg mest til var å si farvel til alle sammen, for jeg visste det kom til å bli vanskelig. Overraskende nok, så var det ikke så vanskelig, for akkurat i det jeg skulle gå om bord på flyet, så tenkte jeg bare på at om noen timer så er jeg faktisk i USA. Jeg hadde ikke tid til å tenke på hvor mye jeg kom til å savne alle, for dette har tross alt vært drømmen i mangemange år.

– Hvordan var det første møtet med ditt nye hjemland – og ikke minst vertsfamilien?
Jeg var i New York på soft landing camp de første fem dagene, noe som var en kjempegod start på oppholdet mitt. Der fikk jeg lære meg å bli kjent med nye mennesker, jeg ble mer kjent med kulturen – og ikke minst maten, og jeg forsto fort hvor hyggelig folk i butikker er her. Da jeg dro fra campen og videre til vertsfamilien min, så hadde jeg så mange tanker i hodet mitt. Hva skal jeg si? Skal jeg håndhilse eller klemme? Er klærne mine for rare? I det jeg gikk av flyet i South Bend, og gikk for å hente bagasjen min, så sto det to herlige mennesker med en stor, hvit bamse. Det falt meg helt naturlig å klemme dem, og vi hadde ikke problemer med å få i gang samtaler. I starten, så følte jeg derimot at det å kalle dem Mom and Dad var litt vanskelig for meg. Jeg visste at det var det de foretrakk å bli kalt, så jeg måtte bare venne meg til det. Etter to-tre uker, så var det nesten som Mom and Dad var navnene deres.

– Haha, ja – jeg tror mange vil kjenne seg igjen i det, og kanskje kjenne et stikk av savn til ex-vertsfamiliene. Gjorde du noe spesielt for å komme godt overens med vertsfamilien i begynnelsen for å få en god start på forholdet?
Jeg var veldig interessert i hva de brukte å gjøre, og stilte alltid spørsmål hvis det var noe jeg lurte på. Vi kom egentlig helt automatisk godt overens, altså jeg trengte ikke å tenke så mye for å holde en samtale. Det jeg tenkte mest over var egentlig mobil- og databruk. Jeg brukte omtrent ikke internett de første dagene, for jeg vet hvor irriterende det er når man prøver å bli kjent med noen mens de bare sitter på mobilen/dataen. Noe jeg syntes var veldig viktig var å ha med noen gaver fra Norge, slik at de skjønte at jeg hadde tenkt på dem før jeg dro, og også for å vise min takknemlighet.

Vrien skolestart og vurderte å droppe homecoming

Å studere i USA er utfordrende
Å studere i utlandet er ikke en dans på roser, men det er de fleste mestrer utfordringene de møter utmerket og får et fantastisk år. Inga Oline forteller hun hadde utfordringer med å finne venner den første uken, men så løsnet det.

– Når startet du på skolen? Og hvordan var skolestart?
Jeg startet på skolen to dager etter ankomst, og det jeg grudde meg mest til var lunsjen. For meg, så var det veldig vanskelig de første ukene. Jeg syntes skolen var utrolig vanskelig, ingenting var slik jeg hadde sett for meg. Den første uken, så satt jeg alltid med forskjellige folk, for jeg følte meg aldri velkommen blant de jeg satt med. Jeg følte meg som en liten jente, som hadde ingen anelse hva hun holdt på med. Heldigvis, så var dette mest den første uken. Folk er veldig pratsomme og hyggelige her, og ikke minst nysgjerrige, så det var ikke noe problem å få seg venner. Enda føler jeg med veldig ny noen ganger, selv om jeg har nesten vært her i to måneder nå. Jeg sliter litt med å finne på noe med vennene mine, men jeg tror dette er noe som bare blir bedre og bedre.

– Så flott! Det er slike erfaringer man vokser mye på og som vil være sin vekt verdt i gull om du skulle ønske å søke på universitet i utlandet senere (da blir du typisk bedt om å beskrive en utfordring man møtte, og hvordan man løste den og hva man lærte). Var det grunnen til at du vurderte å droppe homecoming?
Jeg var veldig usikker om jeg ville gå på homecoming, fordi alle vennene mine her skulle ikke gå. Derfor var jeg redd jeg skulle bli alene, noe jeg ikke ville. En utvekslingsstudent fra Danmark, som jeg har blitt veldig godt kjent med, spurte derfor om jeg ville dra sammen med deres gjeng. Jeg ble kjempeglad, og angrer absolutt ikke på at jeg dro. En annen grunn til at jeg var usikker, var på grunn av at jeg hadde hørt at de fleste jentene danset ikke, de ”twerket”. Dette fikk meg til å føle meg veldig ukomfortabel, for dette er ikke en form for dansing jeg er så veldig stor fan av.

– Merket du noen kulturforskjeller?
Ting jeg merket var veldig annerledes her i forhold til Norge, var først og fremst hvor hyggelig folk på restauranter er her. De smiler hele tiden, spør alltid om de kan gjøre noe for oss osv. Noe annet som er veldig annerledes er hvor ofte man bruker bilen her. Uansett hvor og hva man skal, så kjører man. Og ikke nok med det, men det er også om å finne den parkeringen som er nærmest mulig inngangen.

– Hvordan er fagene i USA sammenlignet med fagene i Norge? Er det høyere nivå?
Fagene her er veldig annerledes enn i Norge, for her har man mye mer å velge mellom. Alt fra teater til foto til psykologi. Måtene de tester oss på er mye enklere enn i Norge, for nesten alle prøvene/testene vi får har som regel A-D, så vi har flere alternativer å velge mellom. Noen av fagene holder et veldig høyt nivå mens andre er veldig enkle. I Norge er jeg nokså god i matematikk for eksempel, men her i USA synes jeg det er kjempevanskelig. Her får man også karakterer på leksene, noe som jeg synes er helt greit. Gjør man leksene og alle innleveringer, så har man allerede garantert seg minst en C(i Norge blir det 3). Gjør man det helt greit på prøver i tillegg, så går fagene ganske greit.

Utveksling: «Once in a lifetime»

Ta utveksling til USA
Man kan studere i USA også etter videregående, men high school opplevelsen er kun mulig en gang i livet. Vil du la den glippe?

– Hva er det beste med å bo i USA?
Dette er et utrolig vanskelig spørsmål å svare på, for jeg klarer ikke å si hva som er best, men vil heller si at helheten av alt her gjør dette til mitt beste år noensinne. Jeg vil bare få alle studenter til å skjønne at dette faktisk er ”once in a lifetime”, og hvis man vil oppleve noe nytt eller er lei av det samme gamle, ikke nøl med å begynne å vurdere å ta et år i utlandet.
Studenter som har fått familie kan glede seg til et helt fantastisk møte med et helt nytt liv. Gled dere til å få møte familien, sove din første natt i din nye seng, første måltid med familien osv. Jeg kjenner at min vertsfamilie er ikke bare en vertsfamilie, men de er min andre familie. En familie jeg kan komme tilbake til. Det er mitt andre hjem.

– Ja, utveksling på videregående er er virkelig en mulighet som fort kan glippe. Det er riktignok flere muligheter for å studere i utlandet senere, men det er det uansett. Man får dog ikke «pakken» med vertsfamilie og high school. Hvordan var forventningene dine før du reiste sammenlignet med hvordan du opplever det nå?
Jeg ville oppleve den kjente ”high school spiriten”, noe jeg allerede har fått erfart. Helt sykt hvor seriøse studentene er når det kommer til skolen sitt fotballag/basketballag. De bruker skolen sine farger på kampdagen og selve kampene. På kampene er det masse jubel, og det er utrolig mange som kommer for å heie på laget sitt.
Jeg var også veldig nysgjerrig på maten deres, for hadde hørt mye om at amerikanere bare spiser mat på Mc Donalds. Dette stemmer jo selvsagt ikke. Min vertsfamilie spiser veldig mye ute, men det er ekstremt sjeldent at vi kjøper oss mat der.

– De fleste har jo gjerne et ønske om å havne hos en vertsfamilie i California eller Florida, er du fornøyd med å havnet i Indiana?
Jeg mener Indiana er en utrolig fin stat, i alle fall det jeg har opplevd av Indiana. Det får meg til å ikke føle meg så langt borte fra Norge, for klimaet er ganske likt, og også naturen er veldig lik. Indiana har storbyene Indianapolis og Fort Wayne. Det er heller ikke så langt unna det største kjøpesenteret i USA, nemlig The Mall of America, noe som er veldig positivt hvis man er glad i å handle.

– Hvordan er den amerikanske ungdomskulturen sammenlignet med den norske? Er det helt likt?
Jeg opplever egentlig ikke så mye forskjell i ”ungdomskulturen”, bortsett fra at omtrent alle her er utrolig imøtekommende og trivelige. De er liksom ikke redd for å snakke med deg, de er nysgjerrige og vil gjerne vite alt om deg, og uansett hva du kler deg i så gir de deg komplimenter. I starten var det veldig uvant for meg, og jeg var ikke vant med å gi så mange komplimenter, så var redd de mente jeg var frekk. Nå har det blitt en vane, og alltid når jeg ser vennene mine, så gir vi komplimenter til hverandre.

«Er du vant til å møte vikinger?»

– Vet amerikanerne noe om Norge? Og har du fått noen rare spørsmål?
Amerikanere vet nokså lite om Norge, spesielt hvis de er studenter. Det er noen som alltid sier etter jeg har sagt at jeg er fra Norge ”Ja, det kan jeg skjønne! Du har jo både blondt hår og blå øyne.” Så de vet at mange av oss er blond, noen tror alle av oss er blonde. Noen av lærerne derimot vet i alle fall hvor Norge ligger på kartet, og også litt om vår historie. US Government læreren min visste faktisk mer om norsk politikk enn det jeg gjorde, så jeg følte meg nesten som en dum nordmann. Jeg får også utrolig mange spørsmål både fra lærere og studenter, for her er de virkelig nysgjerrige. Noen av spørsmålene er også ganske morsomme. ”Har du hørt om Mc Donalds?” ”Vet du hva en IPhone er? ”Feirer dere 4th of July?” ”Er du vant til å møte på vikinger?”. Altså ja, masse underlige spørsmål man kan få her.

– Hva ser du på som de største fordelene ved å studere i utlandet? Føler du at du får denne famøse «kulturelle kompetansen» mange løfter frem?
Jeg har alltid ville utforsket ulike deler av verden, og det å studere et helt skoleår i USA gir meg mange muligheter videre i livet også. Det er noe helt annet enn å gå skole i Norge, og man lærer så utrolig mye nytt hver dag. Ikke bare har jeg lært meg mye nytt ved skolebenken, men jeg har lært så mye nytt om andre mennesker. Her trenger man ikke å være sjenert eller være redd for å snakke, for det er alltid noen som hører på det man har å si. Folk er også veldig interessert i å høre om Norge, og de blir så fasinerte over enkelte ting som vi ikke tenker over en gang. Jeg har aldri tenkt over hvor mye Norge egentlig betyr for meg, men når jeg ser hvor mange av vennene mine som har lyst til å bli med meg til Norge, så skjønner jeg at jeg bor i et utrolig bra land. Noe annet som er nytt for meg her, er at hvis man møter eller blir presentert for en fremmed, så er det vanlig å gi de en klem. Det som helt i starten var litt ubehagelig, har nå blitt en vane jeg virkelig elsker. Håper dette er noe jeg kan ta med meg tilbake til Norge uten at folk synes jeg er helt rar.

– Hva vil du si til de som tenker på å studere i utlandet?
Jeg vil si til alle de som vurderer å studere i utlandet at de må tenke seg godt om. Personlig, så tror jeg de fleste har godt av et år i et helt nytt land, men samtidig, så tror jeg ikke et studieår er noe for alle. Det er ikke alle som skjønner at det er vi som på tilpasse oss familien og kulturen deres og ikke omvendt. En ting å huske er det at de aller fleste familier tar i mot studenter helt frivillig, altså de får ikke penger for å ha oss der. Alt av mat, klesvask, dusj osv, betaler de ut av egen lomme. Det er heller ikke alle som klarer å være borte fra venner og familie et helt skoleår, noe som egentlig er veldig forståelig. Jeg var slik først jeg og, før jeg skjønte hvor mange fordeler dette året ville ha for meg. Er man veldig usikker, så kan man alltid sende interesseskjema slik at man kan få mer informasjon om året, skolen, og kursene. Også hvis man er veldig eventyrlysten og har lyst til å oppleve noe helt nytt og spennende, så anbefaler jeg dette virkelig. Jeg har aldri angret på at jeg dro, og nå føler jeg tiden går altfor fort forbi.

Jeg heter Daniel og er 23 år. For øyeblikket studerer jeg økonomi i England, noe jeg trives godt med og kan anbefale varmt. I min vennekrets er det flere som studerer i utlandet, og det var etter å ha snakket om hvor vanskelig det er å finne gode praktiske tips og råd fra utenlandsstudenter, at jeg startet dette nettstedet.

INGEN KOMMENTARER

Legg igjen et svar